En islandsk blues for Brussel

Audun Lysbakken er direktør ved Vest-Norges Brusselkontor og skriver for Vestlendingen.

I lang tid har meningsmålingene vist knapt flertall for de som ville si «Ja til å se», altså undersøke hva Island kunne få ut av forhandlinger med EU. Forspranget ble spist opp i innspurten, og nei-siden endte på solide 53 prosent.

Skuffelsen i Brussels EU-kvartal er langt større enn Islands størrelse skulle tilsi.

Strategisk plassering

En viktig grunn er den geopolitiske uroen og sagaøyens strategiske beliggenhet i Nord-Atlanteren. Medlemskap for Island ville gitt EU en større rolle i Arktis og befestet den europeiske forankringen til et hjørne av verden man er svært opptatt av i både Washington, Moskva og Beijing.

Det aller viktigste er nok likevel at et ja ville forvandlet EUs pågående utvidelsesprosess, og gjort den lettere å svelge i mange europeiske hovedsteder.

En rekke land banker på EUs dør, til felles har alle at de vil bli netto mottakere i unionens budsjetter og at de har en relativt kort eller turbulent demokratisk historie. Først i køen står Montenegro, deretter kommer land som Albania og Moldova. For ikke å snakke om den største utfordringen, integrering i EU hvis freden omsider kommer til det krigsherjede Ukraina.

Hvis utvidelse også hadde omfattet et eller flere land i økonomisk pluss og med mer stabile politiske forhold, ville både oppgaven og optikken framstått mer overkommelig for EU-lederne. Og det var nok noen som tenkte «flere», i håp om at et islandsk ja ville dra Norge med seg.

Komplisert utvidelse

På overflaten kan EUs mange utvidelser se ut som en rettlinjet prosess, hvor unionen målrettet har gått mot å samle mer og mer av Europa. I virkeligheten har det alltid vært mer komplisert.

Det har alltid vært stemmer som har ønsket å bremse tempoet i utvidelsene, eller rett og slett begrense størrelsen på klubben.

Jaques Delors, kommisjonspresident da muren falt og en av det moderne EUs fedre, utforsket først alternativer til kraftig utvidelse. Han lanserte tanken om et Europa med «konsentriske sirkler», hvor en mindre kjerne dannet en tett union og resten av kontinentet kunne koble seg delvis på gjennom for eksempel EFTA og EØS. Flere av EUs frontfigurer fryktet at en for stor union ville bli dysfunksjonell.

Den politiske kraften i øst-europeiske lands krav om medlemskap og visjonen om å samle kontinentet etter den kalde krigen ble likevel for sterk.

I dag bidrar solidariteten med Ukraina til noe av det samme, men de gamle bekymringene er der i fullt monn. En ny utvidelse vil dessuten komme i en situasjon hvor kampen om pengene i EU spisser seg til. De rike medlemmene mener regningen er i ferd med å bli for høy. Et Tyskland som sliter med lav vekst og industridød leder nå an i lobbyarbeidet for å få kuttet drastisk i kommisjonens forslag til langtidsbudsjett for 2028-2034.

Å ta inn nye medlemmer vil koste for de mest velstående statene, og dessuten bety at de som i dag mottar mye gjennom EU-budsjettene må dele med land som er fattigere enn dem selv.

På toppen av dette kommer frykten for å ta inn medlemmer med mye politisk uro, for hvem vet hvor den neste vetovillige Viktor Orbán-typen kan komme fra?

Fiskeri viktigste næring

Det var hele veien en betydelig sjanse for at folkeavstemningen skulle ende med nei. I motsetning til da Island først søkte om medlemskap, er landet ikke i økonomisk trøbbel. Riktignok er kronen deres ustabil og renten høy, men Island har lagt bak seg kriseårene etter banksammenbruddet i 2008.

At euro siden har vært et ja-argument er ikke den eneste forskjellen mellom islandsk EU-debatt og den vi kjenner i Norge.

På Island er så godt som hele høyresiden mot medlemskap, og det islandske NHO og mange av øyens mest formuende mennesker godt plantet på nei-siden.

Det skyldes at fiskeriene er landets suverent viktigste næring, og at de som i dag forvalter ressursene er svært skeptiske til å avgi suverenitet til EUs felles fiskeripolitikk. I en slik situasjon var det ikke lett for ja-siden å vinne den økonomiske debatten, som ble den viktigste i oppkjøringen til avstemningen.

Trump vippet det ikke

Den utenlandske dekningen av folkeavstemningen har handlet mye om Trump, tvilen rundt Natos framtid og argumentene for å bygge en ny europeisk sikkerhetsordning. Når det kom til stykket ser det ikke ut til at dette ble så sentralt for islandske velgere. Kanskje er heller ikke det så rart.

Islands regjering går den samme vanskelige balansegangen som andre europeiske ledere. Mange av dem prøver å redusere avhengigheten av USA, og er nok i stille tvil om hvor sterkt amerikanske sikkerhetsgarantier egentlig står. Men de unngår så langt mulig å si det høyt, for ikke å bidra til svekkelse av det transatlantiske samarbeidet.

I den siste TV-debatten før folkeavstemningen avviste Selvstendighetspartiets leder og nei-frontfigur Gudrun Hafsteinsdóttir at sikkerhet var et ja-argument, og hevdet at det ikke var noen tegn til at USA og Nato ville gå tilbake på sine forpliktelser. Ifølge kringkaster RÙVs engelske referat slo statsminister og EU-tilhenger Kristrún Frostadóttir deretter ganske enkelt fast at folkeavstemningen ikke handlet om «å velge mellom Europa og USA».

Lavtliggende EU-topper

Kommisærer og parlamentarikere fra EU holdt en lav profil i ukene før avstemningen, helt sikkert i forståelse med ja-siden. Flere kilder lot det imidlertid skinne gjennom at de kunne være villig til å gi langt mer i forhandlinger enn forrige gang de hadde samtaler med islendingene, og det ble spekulert i varige unntak fra EUs fiskeri- og landbrukspolitikk. Hvis det fantes slike planer, er de nå på vei ned i skuffen.

I Brussel er det blåmandag. Voksesmertene må pleies uten en hjelpende hånd fra nord.