Hva kan vi forvente fra landets nye samferdselsminister?

Mathias Fischer er daglig leder i Initiativ Vest og redaktør for Vestlendingen.

Be careful what you wish for, er det noe som heter.

Better the devil you know than the devil you don’t, lyder et annet uttrykk.

Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden, sies det.

For jo, når Jon-Ivar Nygård i dag går av som samferdselsminister, så innfris et ønske som en del folk – også i Arbeiderpartiet – har hatt. Enten de har sagt det høyt eller til seg selv, så har mange vært skuffet over den tidligere Fredrikstad-ordføreren. Han har lagt prestisje i å si nei til nye prosjekter og store prosjekter, mane til edruelighet og messe om å “ta vare på det vi har”. 

Samtidig har han vært alt annet enn edruelig når det gjelder jernbane i egen region.

Klart det har vært frustrerende for Ap-politikere på Vestlandet å se regjeringen skrote Hordfast, Møreaksen og Stad skipstunnel. De har manglet klare svar på Nordhordlandstunnelen.

Også Arbeiderpartiet i Bergen har savnet forsikringer fra egen statsråd for Bybanens videre utbygging.

Men så er det noe den fuglen i hånden og de ti på taket, da.

Jonas Gahr Støre tar en sjanse når han velger sin nye statsråd.

Kamzy Gunaratnam er landets nye samferdselsminister.

Hun er kanskje landets tydeligste Oslo-politiker. Hun har 14 år bak seg i Oslo bystyre, seks av dem som varaordfører. Kombinert med å være Aps samferdselspolitiske talsperson er hun leder for Oslobenken på Stortinget og leder av Arbeiderpartiets storbynettverk.

En ny statsråd skal få tid til å vise seg frem. Gjøre sine prioriteringer. Statsbudsjettet som snart kommer, er ikke hennes. Først om en stund skal hun legge frem den neste nasjonale transportplanen, og på den måten legge premissene for samferdselsinvesteringene de neste 12 årene.

Verken bostedsadresse eller innholdet i lommeboken – mangelen på førerkort – bør være grunnlag for å avfeie henne som samferdselsminister. Hun skal vurderes på hva hun gjør.

Men siden hun har vært partiets samferdselspolitiske talsperson i et år, vet vi litt om hva hun står for.

Det første hun gjorde da hun fikk det vervet, var å legge ut et innlegg på LinkedIn som lignet en programerklæring. 

“Vi må bruke pengene klokere. Mindre på gigantprosjekter – mer på vedlikehold, drift og oppgradering”, og et par avsnitt lengre nede: “Når vi investerer i nasjonal infrastruktur, må det gi verdi for hele landet. Ta Oslotunnelen – rikstunnelen for jernbane. Den bygges i hovedstaden, men kommer hele Norge til gode.”

Det var umulig ikke å legge merke til. Den generelle benevnelsen om gigantprosjekter, som uironisk blir fulgt opp med at Rikstunnelen (landets dyreste samferdselsprosjekt til 70 milliarder) må bygges.

Dette budskapet ble gjentatt da hun i mars gjestet podkasten til Opplysningsrådet for veitrafikken, sammen med kollega Bård Hoksrud (Frp). Der snakket hun igjen og igjen om at man må prioritere. Ordet “luftslott” ble brukt minst tre ganger om prosjektene som Stortinget stanset regjeringen i å skrote, blant dem Ringerikstunnelen på Bergensbanen og Stad skipstunnel.

De eneste konkrete samferdselsprosjektene hun nevnte er Rikstunnelen, Fornebubanen, sin kjærlighet til linje 5 på T-banen i Oslo, og – ja, faktisk – “trikken” i Bergen.

Rikstunnelen må være “pri 1”, sa hun.

I praksis ingenting om vei, utover trafikksikkerhet, men hun tror ikke på at investeringer i ny vei kan bedre trafikksikkerheten.

Som fersk samferdselspolitisk talsperson pyntet hun også kontoret sitt på Stortinget. Sporveien og Ruter kom på besøk med en plakat: kart over T-banen i Oslo.

Hun skrev:

“Når du får nytt kontor – må du også style kontoret. Etter din egen – politiske – stil selvsagt. Og en samferdselspolitker fra Oslo må aldri glemme hvor hun kommer fra.”

Støre sender et signal ved å gi henne jobben med å lage neste NTP, han gjør jo det.

Det er neppe motiverende for de mange Ap-ordførerne, kommunepolitikerne, fylkestingsrepresentantene og stortingsrepresentantene som de siste årene har skrapt på Nygårds dør for å jobbe for prosjekter i deres region. 

Jeg vet ikke om noen av dem på Vestlandet har opplevd Gunaratnam som en alliert i deres arbeid.

Men jeg vil likevel si to ting.

For det første er det ikke galt å ha en storbypolitiker som samferdselsminister. Hvis hun klarer å vise det samme engasjementet for Stavanger, Bergen, Ålesund, Trondheim og Tromsø som hun gjør for sitt eget Oslo, kan det komme noe godt ut av det.

Skal vi lykkes med omstillingen langs kysten, må byene være motorer. De må være attraktive steder å flytte til og gode byer å drive næring i. Da spiller samferdsel en nøkkelrolle. At Bybanen bygges og lykkes er viktig for hele Vestlandet.

For det andre håper jeg at Gunaratnam kan tenke nytt. Hun er et friskt pust i politikken, og kan utfordre etablerte sannheter og et mektig byråkrati. Måten vi planlegger, organiserer og finansierer samferdselsprosjekter er moden for reform. I et nytt notat har Initiativ Vest vist frem hvordan danskene klarer å bygge “gigantprosjekter” uten å belaste skattebetalerne. 

Sektoren er full av stramme lenker som stanser utviklingen. Hvorfor skal en bro som erstatter evigvarende ferger være nedbetalt på 15 år? Den type finansdepartementsregler kan Gunaratnam stille noen høyst betimelige spørsmål om.

Det finnes et annet uttrykk: Bare Nixon kunne dra til Kina. Kanskje er det en bypolitiker fra Oslo uten førerkort som kan ha legitimitet til å bygge sammen landet med veier, broer og tunneler. For hvis hun forstår det, da burde alle forstå det.