Sentrale problemer

Sandra Lillebø er forfatter og leder for Skrivekusntakademiet i Bergen. Hun er fast spaltist i Vestlendingen.

Denne høsten flammer det opp i Frankrike igjen, og heller ikke denne gangen er det på grunn av gløden i løvtrærne. Få andre land kan skilte med en historie så preget av revolusjoner, og det er nesten så man er fristet til å møte det med et skuldertrekk når det begynner å gløde igjen. Har vi ikke sett dem mange ganger før, folkerike demonstrasjoner som utarter til opptøyer, og opptøyer som utarter til vold?

Visst har vi det.

Det kan se ut som om gatekamper og utbrente biler er faste ritualer, en overgangsrite hver eneste generasjon franskmenn må gjennom. Vi så det i 1968 og i 1995, og så igjen, i 2005 og sist i 2018.

Likevel er det noe spesielt denne gangen. Ikke bare har volden som er utøvd mellom demonstranter og politi nådd et hittil usett nivå – blant demonstrantene kan nevnes skader som avrevne hender og ødelagte øyne - den har også rammet langt bredere enn tidligere, og ikke minst: høyere opp i det geografiske hierarkiet.

Gatekampene har ikke skjedd først og fremst i de såkalte «utsatte områdene» i utkanten av storbyene, de har nådd sentrum i en lang rekke byer.

Turistinformasjonen i Lyon og rådhuset i Limoges er blant bygningene som er brent ned til grunnen. Mest sjokkerende for mange har vært at volden har rammet hjertet av Paris, hvor en lang rekke forretninger, fra apoteker og matvarebutikker til luksusforretningene i gatene rundt Børsen og Louvre, har vært utsatt for hærverk og plyndring.

Sosiale medier renner over av videoer av fortvilte forretningseiere som maktesløse forsøker å beskytte arbeidsplassen og eiendelene sine mot plyndringen. Politiet, som ellers er så synlige midt i byen, kom enten for seint eller ikke i det hele tatt.

Årsaken til det siste har vært en het potet i fransk debatt de seneste dagene, og det har blitt spekulert i hvorvidt fraværet hadde mest å gjøre med mangel på etterretning eller personell – eller om det har vært en kombinasjon. I en TV-sendt debatt pekte journalist Laurent Valdiguié på et interessant perspektiv: At problemet de næringsdrivende i Paris opplevde kvelden den 17. oktober – å ringe politiets nødnummer bare for å få beskjed om at det ikke fantes noen tilgjengelige patruljer å sende – er en erfaring innbyggerne i mer grisgrendte strøk av landet har vært kjent med i årevis.

For slik er det gjerne: at konsekvenser av politiske vedtak først viser seg i det som i en eller annen forstand er en periferi – geografisk eller politisk.

Det er enklest å gjennomføre upopulær politikk der det finnes færre velgere, eller der velgerne har lav tilgang til den offentlige samtalen.

Om de i tillegg befinner seg på behagelig avstand fra beslutningstakerne, er det selvsagt en fordel.

Nå er det ikke akkurat politiets mangel på midler som har utløst årets franske opptøyer – tvert imot har mange av protestene også adressert politiets maktovergrep. Men i likhet med i 2005 og i 2018, har 2026-demonstrasjonene utgangspunkt i politiske saker som først og fremst har rammet periferien.

I årene forut for De gule vestene var det allerede skrevet mye om fattigdom og psykisk uhelse blant bønder, og om mangelen på offentlige tjenester som helsepersonell og politi på landsbygda. Informasjonen var godt tilgjengelig lenge før noen kom på å iføre seg refleksvest og stille seg opp i en rundkjøring.

Og i årene forut for opptøyene høsten 2005, fantes det slett ikke mangel på kunnskap om arbeidsløshet og fattigdom i distriktene og forstedene.

På samme måte har lærere og foreldre ropt høyt i årevis om en skolesystem på randen, med overfylte klasserom og mangel på vikarer.

Spørsmålet var bare ikke sentralt nok – for det rammet ikke sentralt nok.

Observatører til rettssakene etter opptøyene i Paris, som allerede har begynt, forteller at det er et stort spenn blant de tiltalte: blant dem finnes det mennesker som ikke man umiddelbart tenker på som marginaliserte, som en pianolærer (!) i 20-årene.

Det er talende for mange ting, ikke minst for at franskmennene har kjørt seg fast i et maktspill som består i å ikke gi plass til andre perspektiver enn sine egne før man blir tvunget til det.

Også denne gangen har politiske svar uteblitt inntil ordensmakten har mistet kontrollen og republikkens symboler står i brann. Når også vanlige yrkesaktive, som pianolærere, har mistet troen på politikkens orden og gir seg til å plyndre og å slåss, er det et sikkert tegn på at det i Frankrike er volden som har det endelige overtaket. Revolusjonenes tid er med andre ord ikke forbi.