Loading
Jo mer plass mediene gir statsministerspørsmålet de neste tre årene, desto mindre blir det til sakene som faktisk avgjøres i lokalvalget.
Da partilederne møttes til debatt under årets arendalsuke, var temaene stort sett politikk og problemstillingene reelle. Det ble snakket om saker som faktisk angår folk. Men bak kulissene var det ett spørsmål journalistene fra hovedstaden helst ville ha svar på: Hvem blir statsministerkandidat på borgerlig side? Ett år før lokalvalget, og tre år før stortingsvalget, hadde de allerede bestemt seg for hva som er den viktigste saken.
Denne gangen dominerte ikke spørsmålet debatten. Det kommer det derimot til å gjøre fra nå av. Fram mot 2029 vil det bli stilt, gjentatt og omformulert, uansett hvor mange ganger H, Frp, KrF og Venstre svarer det samme. Det er lov å håpe at vi slipper å høre det spørsmålet stilt på nytt hver eneste uke de neste tre årene.
Lokalvalget drukner
Om et år har folk begynt å stemme på hvem de vil ha som representanter i kommuenstyre og på fylkesting. Det er disse politikerne som bestemmer over vedlikehold av skoler, bevilgninger til eldreomsorg og kvaliteten i barnehagene våre. Likevel frykter jeg at nasjonale saker og nasjonale politikere overskygger alt annet gjennom hele valgkampen. Som vanlig.
Det avholdes over fire hundre lokalvalg neste år, og de handler om helt forskjellige ting. I Bjørnafjorden er man opptatt av noe helt annet enn i Sola. Velgerne i Stavanger har ingen mening om bybane over Bryggen i Bergen, mens det i Bergen knapt er rom for å diskutere andre saker enn nettopp det.
Når nasjonale debatter tar over lokalvalgkampen, handler de fort om saker lokalpolitikerne har liten eller ingen innflytelse over. Det er for så vidt uinteressant hva Frp mener om flyktningers rett til å bosette seg hvor de vil – det får de ikke gjort noe med i kommunestyrene, og det er uansett minst to år til et eventuelt nytt flertall på Stortinget. Likevel er det disse sakene som får spalteplass, mens spørsmålene som faktisk avgjøres lokalt, drukner.
Ingen får svaret uansett
Det er selvsagt interessant for velgerne å vite om de får Ine Eriksen Søreide eller Sylvi Listhaug som statsminister dersom det blir borgerlig flertall – eller om Jonas Gahr Støre fortsetter. De er svært forskjellige i stil, og det vil utgjøre en politisk forskjell hvem som faktisk leder regjeringen.
Poenget mitt er at ingenting av dette avgjøres før stortingsvalget er over. Søreide er Høyres statsministerkandidat, Listhaug er Frps. Ingen av dem kommer til å avklare noe før den tid. Sylvi Listhaug kommer ikke til å si, midt i en debatt på NRK, at «Frp støtter Søreide som statsminister» – uansett hvor mange ganger hun får spørsmålet, eller hvor finurlig journalistene tror de stiller det.
I stedet for å bruke tiden på å avkreve kandidatene svar de umulig kan gi, burde den heller brukes på skikkelige spørsmål med skikkelige svar, sånn at velgerne får de avklaringene de faktisk trenger før de går til urnene.
Sakene som betyr noe
De siste årene har dyrtiden rammet de fleste lommebøker. Priser og renter har steget kraftig, og spiser en større del av inntekten enn for bare noen år siden. Vi går mot en katastrofe i eldreomsorgen når stadig flere blir eldre, lever lenger og får mer sammensatte sykdomsbilder. Det koster penger, men det største problemet er bemanningen; ingen politikere har foreløpig noe fornuftig svar på hvor alle de nye ansatte i helse- og omsorgssektoren skal komme fra. Formuesskatten tar dessuten stor plass i debatten, og overskygget mesteparten av forrige valgkamp.
Det er med andre ord mer enn nok politiske saker som må løses de neste årene, og ingen av dem løses av å vite hvem som sitter i statsministerstolen om tre år. Jo mer tid som går med til å diskutere statsministerkandidater, jo mindre tid og plass blir det til det som faktisk betyr noe.
Klikk foran politikk
Mediene lever av lesere, og lesere gir reklameinntekter. Skriver de om saker folk ikke gidder å lese, uteblir inntektene. Det er derfor Dagbladet har rendyrket sensasjonsjournalistikken og har full kontroll på alt av interessant som skjer i Kjendis-Norge - det skaper engasjement, og folk klikker. En analyse av sentralbanksjefens årstale har ingen sjanse mot Sophie Elises siste stunt på IKEA, målt i antall klikk.
På samme måte er det enklere for folk å mene noe om Sylvi eller Ine enn om finansieringen av eldreomsorgen, og mer fristende for journalister å skrive om maktkampen mellom partilederne enn om politikkens innhold.
Uansett hvor mye mediene spør, og uansett hvor mange ganger de skriver om det, får de ingen avklaring om statsministerspørsmålet før valget er avgjort. Da kan de heller bruke tiden på de politiske sakene, gjøre jobben sin, og avkreve politikerne svar på det som faktisk betyr noe. Spar oss for statsministerhysteriet, og gi oss heller politikken.
