– Uten fallhøyde kommer du ikke så veldig høyt heller

Kristin Guldbrandsen Frøysa jobbet med havvind over en årrekke. Hun er energidirektør ved Universitetet i Bergen og ledet fra 2010 forskningssenteret NORCOWE, ett av to norske havvindsentre som ble opprettet etter klimaforliket på Stortinget i 2008.

Hun har sett havvindentusiasme stige og dabbe av før.

– Mange norske bedrifter gikk glipp av muligheter innen havvind fordi vi manglet et hjemmemarked, sier hun.

I en større havvind-reportasje skrev Vestlendingen mandag om industrien som allerede er på plass, men venter på prosjekter i Norge. I Sløvåg i Gulen har Wergeland Group omsatt for over en milliard kroner på fire havvindprosjekter, Selskapet planlegger en fabrikk med rundt 500 arbeidsplasser og har intensjonsavtale med Equinor, men sier at en investering i den størrelsesordenen krever langsiktighet og volum i markedet. 

Wergeland er ikke alene. Norske leverandører til havvind omsatte for rundt 64 milliarder kroner i fjor. Det aller meste er knyttet til prosjekter i utlandet.

Aktørene som forsvant

I 2012 skrev Bergens Tidende om en havvindnæring som sleit. Daglig leder Michal Forland i bergensselskapet Sway spådde overfor avisen at mange aktører i bransjen kom til å forsvinne.

Han fikk rett.

Sway Turbine gikk konkurs i Bergen tingrett i april 2014, etter å ha brukt 163 millioner kroner. Vestavind Offshore, et utspring fra blant andre BKK, ble til slutt lagt ned. Bergensselskapet OWEC Tower overlevde ved å selge 49,9 prosent til singaporske Keppel for rundt 61 millioner kroner. 

I samme artikkelBT-sak advarte Kristin Guldbrandsen Frøysa om at det ville bli vanskelig å skape interesse for havvind uten et hjemmemarked. Fjorten år senere er budskapet hennes det samme.

– Petroleumsindustrien startet opp i Nordsjøen. Vi øvde oss hjemme, og så bygde vi opp en enorm leverandørindustri, sier hun.

Slik ble det ikke for havvind. Da aktiviteten på sokkelen tok seg opp, ble næringslivspartnerne i forskningssenteret Frøysa ledet færre.

– Vi mistet medlemmer i NORCOWE fra 2011 og utover. Både fordi noen energiselskap ombestemte seg og ikke ville satse på havvind likevel, og fordi noen store leverandørselskap fikk det for travelt med leveranser til petroleumsindustrien, sier hun.

– Interessen for havvind svinger i motfase med hvor godt petroleum går. Deler av petroleumsindustrien har veldig høy betalingsvilje og høy lønnsomhet, mens havvind er en lavmarginbransje.

Investerer i team og personer

Før sommeren krevde et flertall på Stortinget, anført av Høyre, en ekstern kvalitetssikring av samfunnsøkonomien i Utsira Nord. Utredningen kom med statsbudsjettet i oktober, og Høyre gav til slutt grønt lys.

– Runden nå med kvalitetssikringen har skapt veldig mye usikkerhet. Og når man først begynner å skape så mye usikkerhet, tar det lang tid å rette opp, sier Frøysa.

Hun mener kostnaden for bedriftene ved slike omkamper er underkommunisert, og at den handler om langt mer enn materialer.

– Det er store investeringer vi snakker om, og ikke bare i fysiske ting. Bedrifter investerer i team og personer. Det kan man ikke holde på med i det uendelige.

– Det koster å holde et prosjektteam gående, og jeg tror det er en av tingene som er litt undervurdert. Det er en investering ingen kan ha gående i mange år hvis det ikke skjer noe.

Kraften kysten mangler

Diskusjonen om Utsira Nord har handlet om de 35 milliardene staten vil gi som støtteramme til konsortiene som skal bygge ut feltet. Frøysa mener noe vesentlig har falt ut fra debatten.

– Rapporten ser ikke på verdien av strømmen, altså verdiskapingen som kommer av strømmen. Det er kanskje noe som drukner litt i diskusjonene nå.

Ringvirkningsanalysen fra Oslo Economics som Frøysa henviser til slår selv fast at den ikke tar hensyn til kraftproduksjon, teknologiutvikling eller læringseffekter. Utsira Nord er anslått å gi rundt to terawattimer i året.

– Det er snakk om to TWh inn i et område der det mangler strøm, i hvert fall på kysten på Vestlandet.

Og det er et poeng som sjelden kommer fram i den nasjonale debatten, ifølge forskeren.

– I Bergensområdet er det lite strøm ute ved kysten, mens det er mye i de indre områdene. Vestland fylke eksporterer veldig mye strøm østover.

Vil ha en kø, ikke ett prosjekt

Det Frøysa etterlyser, er forutsigbarhet og en vei videre for selskapene som har tro på at de kan tjene penger på havvind.

– Det som etterspørres helt tydelig, er en noenlunde klar pipeline av prosjekter. Utsira Nord må ikke bli et punktum, men en start.

– Det er vanskelig å investere når det bare finnes ett prosjekt, og du ikke vet hva som kommer i neste runde.

Hun mener også flere prosjekter er forutsetningen for at kostnadene skal falle. Enova leverte også en av rapportene til den eksterne vurderingen av Utsira Nord, og peker på standardisering, masseproduksjon og læring fra prosjekt til prosjekt som de viktigste kildene til billigere flytende havvind.

Enova understreker at et enkeltprosjekt ikke er nok. Varige kostnadskutt forutsetter at flere parker bygges, i Norge eller andre land.

– Innovasjoner kommer når man har prosjekter og volum. Du kan ikke forvente at bedrifter skal investere mye i et enkeltstående prosjekt, forklarer Frøysa.

Alt gikk ikke på skinner

Konsernleder Margunn Bjørnestad i Wergeland Group sa til Vestlendingen mandag at oljenæringen også fikk fødselshjelp. Energidirektøren mener debatten mangler historisk hukommelse.

– Folk har glemt historien, eller er uvitende om den. Vi hadde den enorme prisveksten i 1973–74, som berget en god del av lønnsomheten på norsk sokkel. En del andre prisstigninger senere, blant annet etter krigen mellom Iran og Irak, gjorde at petroleumsprosjekter med svak økonomi likevel ble veldig lønnsomme, fordi prisene bare steg, sier Frøysa.

Veldig mange av de første prosjektene hadde store økonomiske overskridelser og store forsinkelser, men prisene var så gode at det gikk bra likevel, ifølge forskeren.

– Oppstarten av norsk oljehistorie er ikke en historie om at alt gikk på skinner, sier hun.

– Må tåle at noe ikke lykkes

Den største forskjellen mellom starten av det norske oljeeventyret og dagens grønne satsinger handler ikke om penger, mener hun, men om risikovilje.

– Hvis du skal lykkes, må du også tåle at noen ting ikke blir en suksess, uten at det nødvendigvis er en skandale. Man må skille mellom det som virkelig er skandaløst – dårlig planlegging og hodeløs satsing – og det at noen prøvde noe som ikke lyktes, men lærte veldig mye av det.

Hun mener dette ikke bare handler om energipolitikk. Kravet om at alt skal være kvalitetssikret og garantert før noen setter spaden i jorda, har bredt om seg i hele samfunnet,

– Hvis alt skal være helt sikkert før man tør å gjøre noe, kommer man ingen vei. Hvis du ikke har noen fallhøyde, kommer du ikke så veldig høyt heller, sier Frøysa.