Vått, våtere, våtest: Disse veiene blir rammet mest av klimaendringene
Vestlendinger må ruste seg for enda flere ekstremhendelser på veinettet. Men potten til rassikring blir ikke større.
Farevarslene lyser oransje og advarer om skred, flom og opptil 100 mm nedbør i døgnet når vi setter oss i bilen på vei fra Bergen til Sogndal.
Frådende fosser stuper utfor mørkegrå fjell og sprengfulle bekkeløp dusjer veikanten. Det er en av disse ville, våte dagene du tenker at det nok hadde vært tryggest å la bilen stå.
I årene som journalist i BT møtte jeg flere mennesker som har havnet i dramatiske hendelser, som den polske lastebilsjåføren Zbigniew Glodowski som ble feid av veien på E16 mellom Dale og Evanger. Mer en 10 000 kubikkmeter med stein og jord presset den store lastebilen av veien.
Målet i dag er en klimakonferanse der et av hovedtemaene – ironisk nok – er risiko på veiene i fremtidens klima.
Og snart er vi ute på E16 og riksvei 13, to av veiene der skredpunktene ligger tett som hagl og er påminnelser om nådeløs vestlandsnatur og rasfare rundt neste sving.
Vestland på rastoppen
På konferansen om klimaomstilling skal forskere fortelle hvilke veier som kan bli mest utrygge i tiårene som venter.
Vestland fylke har 101 av de 249 punktene med høy eller middels skredfaktor på riksveiene. Når Rogaland og Møre og Romsdal føyes til, står de tre fylkene for halvparten av de rasutsatte områdene.
På fylkesveiene er den vestnorske dominansen enda tydeligere. Landsdelen har 344 av de 627 raspunktene med høy eller middels verdi.
Skredfaktor er enkelt forklart en tallverdi som brukes for å måle risikoen for skred på en veistrekning. De oppdaterte tallene finnes i en rapport om tilstanden på veinettet, laget av Statens vegvesen, Nye Veier og fylkeskommunene.
Seks på verstinglisten
Øverst på listen over de mest klimautsatte veiene, troner kjente Trollstigen i Møre og Romsdal. Mer overraskende er det at sentrumsnære veier i Bergen og Oslo er inne på topp ti-listen.
– Forklaringen er at det nye analyseverktøyet også tar høyde for trafikkmengde. Og når vi snakker om Bergen slår jo kraftig nedbør og overvann også sterkt ut, sier professor Jan Ketil Rød. Den nye oversikten er laget av forskere ved Noradapt og Vestlandsforskning.
Vestlandet har seks av de ti mest klimautsatte strekningene. Veiene fra Røldal til Odda og Sauda er inne på listen, det samme er Lysevegen (Rogaland) og fylkesveiene over Strynefjellet og gjennom Stølsheimen (Matre–Bjordal).
Veienes klimarisiko er undersøkt opp mot farer og sårbarhet, deriblant ekstremnedbør og eksponering for stormflo, skred og overvann.
Her er de ti veistrekningene med høyest samlet klimarisiko ifølge den nye oversikten fra Noradapt og Vestlandsforskning.
Listen
- Trollstigen (Rauma, Møre og Romsdal)
- Sauda-Røldal (Sauda, Rogaland) og Odda-Røldal (Ullensvang, Vestland)
- Oslo sentrum
- Fylkesveg 7862 ved Kaperdalen på Senja (Troms)
- Kvænangsfjellet (Nordreisa, Troms)
- Fylkesveg 258 over Strynefjellet (Innlandet, Vestland)
- Bergen sentrum
- Lysevegen, Fylkesveg 4224 (Sandnes, Rogaland)
- Røst (Nordland)
- Fylkesvei 5442 gjennom Stølsheimen (Vestland)
Kilde: Klimarisiko langs norske veier
Vått, våtere, våtest
Langtidsvarselet for Vestlandet utover i århundret gir lite håp om tørrere forhold, heller tvert imot.
– Vann blir den største utfordringen, slår forskningsleder Marie Pontoppidan ved NORCE fast.
– Og for Vestlandets del handler det mest om for mye vann.
Hun viser en graf som forteller hvordan årsnedbøren allerede har økt. Forskerne kobler den økte nedbøren etter år 2000 til temperaturstigningen. Høyere temperaturer gjør at atmosfæren kan holde på mer fuktighet, som i sin tur gir mer nedbør.
Norges vestkyst er særlig eksponert for lavtrykk og såkalte atmosfæriske elver, som frakter lange og mange baner med fuktige luftmasser inn mot landsdelen. Når de treffer fjellene, bøtter det ned på mer eller mindre impregnerte vestlendinger.
Utfordrende styrtregn
Men det er bare å stålsette seg, for det er altså enda mer i vente.
– Høstnedbøren kan for eksempel øke med 13 prosent utover i århundret hvis utslippene av drivhusgasser forblir høye, forklarer Pontoppidan.
Norsk klimaservicesenter har laget et fremtidsbilde av vestlandsklimaet og illustrasjonen her viser noen av de mulige scenarioene for de tre vestlandsfylkene.
Pontoppidan fremhever konsekvensene av regnskyll som blir stadig heftigere. Et eksempel var den voldsomme styrtflommen som raserte deler av Utvik i Nordfjord i 2017.
– Vi forventer økt hyppighet og intensitet både for kraftig nedbør og lokalt styrtregn, sier hun.
Utfordringen med den intense korttidsnedbøren er at det er vanskelig å varsle nøyaktig hvor den vil treffe, påpeker Pontoppidan.
– Tenker mye på ras
Hun bor selv i Bjørnafjorden kommune og skredfaren svirret i tankene da hun la ut på bilturen til konferansen i Sogndal.
– Vi slapp heldigvis unna, men jeg tenker mye på rasfare på slike dager. Vi har hytte på Voss og når det er skikkelig ruskevær unngår vi gjerne bilturen langs den rasutsatte europaveien, forteller hun.
Høyere temperaturer og mer nedbør vil gi flere jord- og flomskred langs sårbare transportårer.
– Det er også noe større sannsynlighet for flere steinsprang- og steinskred om vinteren. Det skyldes økt nedbør og flere “fryse-tine-døgn” der temperaturen kryper både over og under nullpunktet. Slike forhold kan gi frostsprengning og trigge flere slike skred.
Det er dårlige nyheter for dem som bor og ferdes på Vestlandet. En annen fare er flere oversvømmelser og regnflommer i mange mindre elver og vassdrag.
Den gode nyheten er at vi kan gjøre noe, påpeker klimaforskeren.
– Hvis utslippene av drivhusgasser kuttes kan effektene bli langt mindre dramatiske, sier hun.
Rassikring på krabbegir
Det vil ta rundt 70 år før alle de rasutsatte riks- og fylkesveiene i landet er sikret med dagens bevilgningstakt, ifølge Nasjonal rassikringsgruppe.
– Vårt mål er to ekstramilliarder både til riksveier og fylkesveier, sier Randi Walderhaug Frisvoll (KrF).
Den mangeårige samferdselspolitikeren i Møre og Romsdal leder gruppen der åtte fylkeskommuner i 25 år har kjempet for å sette rassikring på den politiske dagsordenen og få staten til å punge ut mer.
Men det går tregt. Potten for rassikring av de norske fylkesveiene i 2026 er på drøyt én milliard kroner, og er bare prisjustert sammenlignet med året før.
– Skredfaren langs riks- og fylkesveiene øker med klimaendringene. Vi opplever nå skred på nye og uventede steder, sier hun, og legger til:
– Veiene er blodårene i samfunnet. De er livsviktige for beredskapen, for næringslivet og innbyggerne, sier Frisvoll.
Vil møte ministeren
Rassikringsgruppen ønsker et møte med den nye samferdselsministeren Kamzy Gunaratnam (Ap). De vil ha statlig støtte til et innovasjonsprogram for bruk av ny teknologi for overvåking og varsling av skred.
Slik teknologi er tatt i bruk flere steder, som i Oldedalen i Nordfjord.
– Teknologien er i rivende utvikling og kan gi veldig mye rassikring for pengene. Et system som varsler om skredfare koster ofte bare brøkdelen av en ny tunnel. Og selv om ny teknologi kan gi stengte veier i noen perioder, gir det likevel langt økt trygghet og forutsigbarhet for folk og lokalsamfunn.
Linn frykter nye ras
Rasulykken til lastebilsjåføren Glodowski ga ham varige helseplager. Den førte også til en større politisk oppmerksomhet rundt rasfaren på E16. Presset ble større for å bygge ny vei og bane mellom Bergen og Voss.
Titusenvis av vestlendinger lever med skredfare i hverdagen.
Som Linn Kvandal i Ullensvang. Hun var på vei til jobb i Odda da hun krasjet inn i et steinskred utenfor Lausasteintunnelen. Hun havnet på sykehus og har fått seg et kraftig støkk etter den livsfarlige rashendelsen i 2017.
Siden den gang er Kvandal blitt mor til to jenter, men ulykken sitter fortsatt spikret i hukommelsen.
– Den dag i dag er jeg redd for å kjøre når det er varslet mye regn. Senest sist helg våget jeg ikke å besøke mine foreldre og besteforeldre i Røldal og Skare fordi det var farevarsler om skred og mye nedbør, sier Kvandal til Vestlendingen.
En annen småbarnsmor, Karita Erstad i Dragsvik i Sogn, fortalte høsten 2024 om frykten for at skolebussen med ungene skal bli truffet av stein, jord, sørpe eller snø fra de bratte fjellsidene på veien til Balestrand.
– Når jeg kommer hjem fra nattevakt og ungene går til bussen i dårlig vær, ligger jeg ofte og tenker på rasfaren, fortalte hun i en reportasje fra Esefjorden.
Den samme nagende frykten hun deler med mange, og som Olav H. Hauge fra Ulvik beskriver i diktet Under Bergfallet.
Det hender,
når du stør deg til ljåen
ein sumarkveld,
at augo sviv som snarast
yver bergsida
der dei segjer
sprekken
skal vera,
og det hender
du vert liggjande vaken
og lyda etter
steinsprang
ei natt.
Og kjem raset,
kjem det ikkje uventa.
Men du tek til å rydja
den grøne boti
under berget
- um du då har livet.
(Utdrag fra diktet Under Bergfallet, Olav H. Hauge 1951)