«Vi tenker for smått om Vestlandet»
Hun har bygget industri fra Karmøy til Kristiansund. Nå advarer næringslivstoppen Karin Reksten mot at fylkesgrensene hindrer den omstillingen regionen trenger – og mener Vestlandet må begynne å oppføre seg som én region.
Karin Reksten tar imot på kontoret sitt i Haugesund med svart kaffe og et glimt av Karmsundet utenfor vinduet. Hun er 58 år, har vært toppleder i tre ulike industriselskaper, og sitter nå i styrene til fem andre. Hun er, med andre ord, en av dem som vet hvordan Vestlandet egentlig henger sammen.
Og hun er bekymret.
Du har sagt at Vestlandet er «den dårligst organiserte regionen i Norge». Hva mener du med det?
«Eg meiner at me har all verda av felles interesser, men ingen felles institusjonar som tek vare på dei. Sjå på kraftpolitikken. Sjå på maritim næring. Sjå på dei tunge omstillingane innan olje og gass. Dette er saker som rammer Karmøy og Kristiansund og Florø på akkurat same måten. Men me opptrer kvar for oss. Det er ein gigantisk sløsing.»
Hva ville du gjort med det?
«Eg ville begynt med å innsjå at fylkesgrensene er administrative streker på eit kart. Dei betyr ingenting for ein hjørnesteinsbedrift som skal omstilla seg. Dei betyr ingenting for ein ung ingeniør som vurderer kor ho skal flytta. Likevel organiserer me alt etter dei – frå NHO-kontor til avisredaksjonar.»
Du har selv flyttet ledelsen i bedriften din fra Bergen til Haugesund. Hvorfor?
«Fordi eg blei lei. Lei av møte med folk som trudde at Vestlandet sluttar når Askøybrua endar. Lei av konsulentar som flaug inn frå Oslo og skulle fortelja oss korleis det fungerer. I Haugesund er eg nærmare folka som faktisk gjer jobben. Det er noko reint vestlandsk i det.»
Hun ler kort.
«Og så er det jo billigare husleige.»
Hva er det mest undervurderte ved Vestlandet, sett fra ditt ståsted?
«Folka. Heilt klart folka. Det er ein arbeidskultur her som du ikkje finn nokon andre stader. Folk møter opp. Folk klager ikkje. Folk får ting gjort. Men dei får ikkje credit for det – fordi historiane om dei blir fortalt av andre. Det er det største problemet vårt. Me lar andre fortelja historia vår.»