Kommunevalget kan bli starten på både lederskifte og sidebytte for Senterpartiet

Trond Birkedal fra Stavanger er næringsdrivende i byggenæringen, kommunikasjonsrådgiver og skriver som frilans politisk kommentator i Vestlendingen. Han har bakgrunn fra Fremskrittspartiet.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har befestet det gamle sentrumspartiet til et parti som hører til på venstresiden. Etter å ha sittet i regjering med Arbeiderpartiet og SV, gått til valg på Støre som statsminister og vedtatt både budsjett og revideringer, er Vedums navn uløselig knyttet til venstresiden i norsk politikk.

Når han en gang går av, står Sp fritt til å revurdere sin plass i landskapet.

Lokalpartiet

Senterpartiet har sin store maktbase i kommunene og fylkene. De greier ofte å navigere seg inn i ordfører- og varaordførerposisjoner. I denne perioden har de 90 ordførere og 80 varaordførere, melder partiet selv. Det er solid uttelling. På landsbasis fikk partiet 8,2 prosent ved valget, men de har 23 prosent av landets ordførere og varaordførere. Det sier noe om hvor fleksible de er i det lokalpolitiske landskapet – og at de har lokalpolitikere som nyter stor tillit og er til å forhandle.

Under ett år før neste kommunevalg, ligger Senterpartiet på 7 prosent på snittet av de nasjonale kommunevalgsmålingene, ifølge pollofpolls. Det er på nivå med partiets normale oppslutning ved kommunevalg, men det er halvparten av oppslutningen i det historisk høye 2019-valget. Da fikk de 14,4 prosent. Spørsmålet er om om Sp identifiserer seg med det mer normale 7 prosent eller om de mener de burde ha det dobbelte.

Det er verdt å merke seg at Sp ved stortingsmålinger ligger på rundt 4,5 prosent. Det tyder på at velgerne har mer tillit til de lokale kandidatene enn de har til partileder Trygve Slagsvold Vedums prosjekt, hva nå enn det er.

En vei ut?

Senterpartiet har vært i fritt fall siden de gikk inn i regjering med Ap i 2021, og etter at de gikk ut av den samme regjeringen, fortsatte bare fallet. På den ene siden er de nå et støtteparti for regjeringen og blir satt i bås med SV, MDG og Rødt, og på den andre siden er de solospillere som lager alternative flertall i Stortinget. Det gjør de også i saker som har åpenbare budsjettkonsekvenser, uten at de danner flertallet med de andre budsjettpartnerne sine. Det er uklart for velgerne hvilket parti de skal ta stilling til: MDG-Sp eller Frp-Sp.

Partiet ligger og vaker rundt sperregrensen. De har en liten stortingsgruppe, og etter forrige stortingsvalg mistet de profiler og kompetanse. De virker å ha kjørt seg fast, og ingen av tiltakene ser ut til å virke. Det er én ting de ikke har prøvd, og det er å bytte side.

Vedum er for nært knyttet til den rødgrønne siden til at han kan gjøre noe med den situasjonen. Samtidig har han sittet som leder i 12 år, og siden rekordvalget i 2019 har han ledet partiet til stadig lavere oppslutning. Spørsmålet Sp må stille seg, er om de tror han er rett mann til å løfte partiet opp igjen.

Gram inn?

Lokalvalget neste år kan gi Vedum en grunn til å slippe til andre i lederstolen. Trøndelag er den siste Sp-bastionen, og vel den eneste plassen partiet er sikret representasjon med dagens stortingsmålinger.

Bjørn Arild Gram, tidligere forsvarsminister, nåværende stortingsrepresentant og 1. nestleder i Sp, fremstår som en naturlig kandidat til å overta ledervervet. Hva det vil ha å si for partiets politiske retning, er vanskelig å slå fast. Det vi vet, er at det er en litt mer borgerlig anlagt gren av partiet i Trøndelag, blant annet representert ved tidligere nestleder Ola Borten Moe.

Borten Moe er nok også ønsket av flere, og det er ikke sikkert han er ferdig med politikk. Men han sitter ikke på Stortinget og sa nettopp . Om lederskiftet skjer før stortingsperioden er over, er han ikke en veldig aktuell kandidat.

Senterpartiet har ulik politisk farge avhengig av hvor du bor i landet. Innlands-Sp, som Vedum representerer, er betraktelig rødere og mer venstreorienterte enn de sindige trønderne lenger nord. Vestlandets senterpartister deler seg på midten mellom småbrukerne i Sogn og storbøndene i Rogaland.

Et lederskifte vil uansett nullstille gamle allianser og gi Sp muligheten til å reelt sett vurdere sin plass i det norske politiske landskapet. Dersom et lederskifte skjer, vil nok en ny leder bruke tid på å få med seg partiorganisasjonen på en diskusjon om retningsvalg og strategi. Det er derfor usannsynlig at Sp skifter leder, for så å skifte side samme uke, og sette inn en borgerlig statsminister midt i valgperioden. En ny ledelse kan derimot ha mindre grunnlag for å strekke seg for langt for å komme Rødt og MDG i møte, noe som kan endre dynamikken på rødgrønn side.

En ny leder har ikke all verdens med tid på seg til å stake ut ny retning, den bør være avklart i god tid før neste stortingsvalg.

Fra Senterpartiet gikk inn den rødgrønne regjeringen i 2005, har det vært et parti tydelig på venstresiden. Spørsmålet er om den dalende oppslutningen inspirerer til å holde denne kursen, eller om det skaper grunnlag for å revurdere den.