Kan Høyre sprekke?

Det er ett år siden Høyres nest dårligste stortingsvalg i historien.

Det er også tre år siden Høyres tredje beste kommunevalg i historien.

Det er ett år til neste valg.

Nå melder Høyre-politikere i Gulen seg ut av partiet. Andre profilerte Høyre-ordførere går inn i et distriktsnettverk utenfor partiets formelle kanaler. Bare litt over halvparten av Høyres egne velgere vil ha partileder Ine Eriksen Søreide som statsminister.

Hvis det var stortingsvalg i morgen, ville resultatet, ifølge målingene, blitt det dårligste i Høyres historie.

Her ligger også det beste motargumentet mot spørsmålet i overskriften: Partiet er så langt nede på grunnfjellet at det ikke kan sprekke.

Men la oss likevel gjøre tankeeksperimentet.

I sitt essay “Tenk om me alle framleis var Venstre-folk?”, er tidligere Høyre-ordfører Peder Sjo Slettebø innom det som skjer med Høyres danske søsterparti Venstre i disse dager. De to partiene er ulike, og dansk politikk har en helt annen tradisjon for splittelser og nye partier, men parallellen er likevel interessant: Det er by/land-konflikten som river det som er igjen av danske Venstre i to.

Kan det skje med Høyre? Hvordan ser det i så fall ut – og hva blir konsekvensene?

Avstanden mellom det lokale og nasjonale

Først litt mer meningsmålinger, for det er særlig én faktor som gjør det vanskelig å spå neste års lokalvalg: Det er enorm forskjell mellom hva folk sier de vil stemme ved stortingsvalg og kommunevalg.

På TV 2s siste stortingsmåling får Høyre 15,2 prosent. Da det samme byrået spurte om kommunevalget, fikk Høyre 21,8 prosent.

Mens 29,2 vil stemme på Frp til Stortinget, er det bare 20,3 prosent som ville stemme på sin lokale Frp-kandidat.

Folk vil ha Sylvi Listhaug, men ikke lokale Frp-ere. Folk vil ha lokale Høyre-politikere, men ikke Ine Eriksen Søreide.

Da er det forståelig at Høyre-ordførere har selvtillit – og veldig forståelig at de er redde for at en upopulær partiledelse skal sabotere deres sjanse for gjenvalg.

For det er grunn til å tro at avstanden mellom lokale og nasjonale målinger vil krympe. Spørsmålet er i hvilken retning det slår ut for Høyre. Når den nasjonale kommunevalgkampen kommer i gang, kan Søreide få en boost som løfter henne opp mot lokalpolitikernes nivå, eller så skjer det motsatte: Partilederen skremmer velgere bort fra partiet.

Det siste virker ikke utenkelig. Se for deg partilederdebatten om et år, med en skamløs Sylvi Listhaug som hamrer løs på landets 107 Høyre-ordførere. De har ikke kuttet eiendomsskatten! Kommunale avgifter går til værs! Eldreomsorgen er i krise! Å, jo, jeg ser det for meg: det spiller ingen rolle ka du seie, Ine, når dine politikere stemmer på det motsatte kvar gong!

Responsen på dieselsaken tyder på at mange av disse Høyre-ordførerne ikke har tillit til at Ine Eriksen Søreide skal ha de rette svarene i den debatten.

I forkant av mandagens sentralstyremøte, var det enkelte av dieselopprørerne som tøylet kritikken sin noe, etter at ledelsen hadde minnet dem på hva Høyres politikk er. Men én enkelt sak ville aldri blitt så stor internt, hvis det ikke lå mer bak.

For det er ikke bare på meningsmålingene at avstanden er stor mellom det lokale og nasjonale. Også i stil, retorikk og politikk. Vi må se tilbake til februar og valget av ny Høyre-ledelse.

Oslo-ledelsen

Det voldet litt rabalder da ledertrioen Erna Solberg (Hordaland), Henrik Asheim (Akershus) og Tina Bru (Rogaland) ble erstattet med Ine Eriksen Søreide (Oslo), Henrik Asheim (Akershus) og Ola Svenneby (Oslo).

Mange fryktet en oslosentrert ledelse uten forståelse for Norge utenfor hovedstadsboblen. Folk, særlig i nord, ga beskjed. Men de ga seg.

I rikspressen var det ikke like mye forståelse for skepsisen. “Høyre gir blaffen i adressetyranniet. Og godt er det”, skrev DNs politiske redaktør Frithjof Jacobsen.

Men adressetyranniet – ønsket om en viss geografisk representasjon – har noe for seg. Jeg tviler på at du ville sett den samme temperaturen i den interne kritikken dersom du hadde hatt noen i den ledelsen som i det minste fremsto som om de skjønte at enkelte samfunn er mer dieselbaserte enn andre.

Den nye ledelsen brukte våren på lytteturné. Ut på tur, aldri sur, lytte til folket der ute. Det ble kommunisert høyt og tydelig at nå var den nye Høyre-lederen ute for å lytte. Vel og bra, men en slik turné har utfordringer som jeg tror sentrale strateger undervurderte.

Turneen har en åpenbar eim av her kommer sentralmakten rullende inn på safari. En nyslått leder må ut og lære, noe som understreker avstanden. Når hun kommer for å lytte, forventer folk også at det skal føre til en endring. Ingen vil ha besøk av en vegg.

Den underliggende frustrasjonen, som nå kommer til overflaten, stammer likevel fra før Ine Eriksen Søreides tid.

Arven etter Solberg

Åtte år med regjeringsmakt har gitt mange kilder til avstand internt i Høyre, både organisatorisk og politisk. Sentralapparatet har vokst seg større og mektigere og blitt mer profesjonelt. Det er veldig mange mennesker i systemet som har vært statsråd, statssekretær, rådgiver, innom stortingsgruppen eller Høyres hus. Dette er mennesker som finner sin plass i noe som tidligere ikke fantes i tilsvarende størrelse, nemlig en nasjonal osloboble av Høyre-folk. Noen er ennå i partiet, andre sirkulerer rundt i PR-bransjen og diverse interesseorganisasjoner. Legger du til den neste sirkelen i denne maktboblen, av utvalgsmedlemmer og styremedlemmer, så ser du virkelig hvordan Høyre endret Norges maktelite.

Husk at Erna Solberg var Høyres første statsminister siden 1989.

Det var også politisk uenighet mellom lokale og nasjonale Høyre-politikere i regjeringsperioden. Noen ganger kom sakene til overflaten, som i rovdyrspørsmål. Som regel klarte sentralapparatet å dempe kritikken. Men da man noen år senere fikk Solberg-æraen litt på avstand, valgte mange velgere partiet bort, og flere politikere satte ord på avstanden.

“Eid, pride og havvind” har blitt karikaturen på hva det ble for mye av i regjeringsperioden, først karikert av VGs Roar Hagen, senere gjentatt av mange. Naivitet i møte med innvandring, feil side av kulturdebattene og for mye lytting til grønt skifte-lobbyister – og for lite forståelse for folk og næringsliv der ute.

Hvorfor ble ikke formuesskatten fjernet? Hvorfor ble ikke veien min bygget som lovet? Hvorfor er drivstoff så dyrt?

Terskelen for å kritisere eget parti har blitt lavere. Da Høyre satte bremser på havvindsatsingen Utsira Nord, fikk de tydelige protester fra Høyre i Rogaland. Den nasjonale ansvarlighetslinjen kolliderte med partiets ønske om omstilling på Vestlandet.

Høyre-velgere og -politikere leste “Landet som ble for rikt”, og da de nikkende la boken fra seg, innså noen av dem kanskje at det var deres eget parti som var skurken i historien.

Inn kom Sylvi Listhaug.

Frp tok ballen og løp

Fremskrittspartiets transformasjon de siste årene har vært enorm. Fra stortingsvalget 2021 til 2025 doblet partiet oppslutning fra 11,6 til 23,8, og på meningsmålingene ligger de nå på 30-tallet.

Jeg var blant dem som for noen år siden trodde at hele landet hadde gjort seg opp en mening om Sylvi Listhaug for lenge siden, og at partiet hadde et tak på rundt 15 prosent. Vi tok feil.

Da Listhaug fant formen i opposisjon til Støre, hamret hun løs med et enkelt budskap: ting er for dyrt og staten sløser med skattepengene våre. I den grad hun snakket om innvandring, var det i konteksten gjengkriminalitet, en sak der Ap-regjeringen konsekvent ga henne rett i problembeskrivelsen.

Da Stoltenberg kom tilbake og Ap fikk en boost, valgte Høyre-strategene å forsøke å ta Ap på deres egen hjemmebane: ansvarlig styring. Den strategien står Søreide fremdeles på nå.

Men jeg tror ikke folks oppfatning av samfunnets største problemer, særlig ikke borgerlige velgeres oppfatning, er at staten har for lite penger. Heller ikke at man mangler kompetente utenrikspolitikere.

Listhaugs problembeskrivelser er tettere på også Høyre-velgere og -politikeres forståelse enn Søreides.

Hva betyr det for Distrikts-Høyre?

Høyre har aldri vært det samme slags distriktsparti som søsterpartiet i Danmark, særlig fordi norsk landbruk er veldig ulikt det danske. Men det er partiet for noen grupper det fremdeles finnes mange av i Distrikts-Norge: småbedriftseiere, entreprenører, folk med skog, aksjeposter og fiskebåter.

Jeg tror mange av dem oftere nikker anerkjennende når de hører Sylvi Listhaug snakke – eller for den saks skyld Dag-Inge Ulstein, som i fjorårets valgkamp adopterte en haugiansk kristenkapitalistisk retorikk i sin kamp mot formuesskatten – enn når Ine Eriksen Søreide snakker om ordnede budsjettprosesser.

Hva betyr det å sprekke?

Når jeg spekulerer i om Høyre kan sprekke mellom by og land, er det flere mulige scenarioer å tenke seg, noen mer realistiske enn andre.

Det ene ytterpunktet av et sprekkscenario er en total splittelse: at Bø-ordfører Sture Pedersen gjør nettverket sitt om til distriktspartiet Blått. Det er sånt som ikke skjer i norsk politikk.

Det hører i det hele tatt til sjeldenhetene at man ser masseutmeldelser og lokallag som legger seg ned. (Det skjedde forresten i Granvin i 2011, da lokale Ap-politikere la ned lokallaget i protest mot “monstermastene” i Hardanger.)

Men det har blitt mer vanlig at lokalpolitikere bytter parti. En oversikt fra november i fjor viste at 270 lokalpolitikere forlot sitt parti etter valget i 2023. To av dem var Høyre-politikere i Alver som straks etter valget snudde om og støttet gjenvalg til Sps ordfører fremfor deres egen Høyre-kandidat.

Det er ikke utenkelig at etter neste valg, så finnes det mange lokale Høyre-politikere som innser at de er mer enige med både Frp-erne i kommunestyret og Frp nasjonalt enn med Høyre nasjonalt. Kanskje ser de også en annen vei til makt og innflytelse.

Akkurat nå er det drivstoffavgiftene som dominerer. Ingen vet hva som blir den neste saken som kan forsterke konflikten, og som kan utløse aktivitet på overgangsmarkedet mellom partiene. Det kan være nedgang i oljebransjen, samferdselsprioriteringer, rovdyrpolitikk eller kraftpolitikk. Til slutt er det summen av alt.

En de facto sprekk kan skje uten politikernes innblanding. Velgerne kan sørge for det. Hvis Høyre nasjonalt og lokalt nå fremstår som to ulike produkter, er spørsmålet hva velgerne tenker at stiller til valg om et år.

For Høyre virker det viktig å holde på byene ved valget. De sitter med makten i alle landets største kommuner, og de godter seg over at Ap-styrte Tromsø har havnet på Robek-listen. Ansvarlig økonomisk styring og kutt i kommunebudsjett har blitt hovedsaken til Høyre-byrådene. Spørsmålet er hvor attraktivt det budskapet er i distriktskommuner med nedlagte skoler og barnehager.

Høyre kan bli største parti i mange av landets største kommuner, men falle som en stein på mindre steder der de har ordføreren i dag. Det vil bare øke by/land-avstanden internt, og forskyve maktbalansen. Folk forsvinner ut av kommunestyrer og mister heltidsjobben som ordfører. Plutselig er det Frp som er det borgerlige ordførerpartiet i Distrikts-Norge.

Sentraliserende partier

Det kan virke som om både Arbeiderpartiet og Høyre gjør noe av det samme: de er mer opptatt av å være styringspartier enn koalisjonsbyggende folkepartier. Med hver sin partiledelse med to fra Oslo og én fra Akershus setter de prinsipielle faglige stolper i jorden mot det de ser på som uansvarlig populisme. Samtidig øker de avstanden, i både retorikk og politikk, mot store velgergrupper.

Det er synd. Det kan jo tenkes at både Aps sosialdemokratiske og Høyres liberalkonservative politikk kan gi noen gode svar på utfordringene resten av landet står overfor, hvis de bare forsøkte å finne dem.

Akkurat nå lar de store deler av banen stå helt åpen for kontring. Og det er nok av andre partier som er klare for å kontre.