Dette kan Vestlandet lære av Bayern

Nicolai Strøm-Olsen er leder for Startup MIgrants (Berlin)

Hermund Haaland er høyskolelektor ved Hauge School of Management og leder av tankesmien Zebr Institute (Bergen)

Verdiskapingen på Vestlandet er et resultat av forskningskommersialisering, ikke av råvaretilgang.

I boken Techkrisen - Lykkelandet uten fremtidsplan forteller vi historien om hvordan Statoil ble brukt for å bygge opp en leverandørnæring. I samarbeid med de store internasjonale oljeselskapene utviklet leverandørnæringen det vi i dag vil kalle deep tech, blant annet utviklingen av subseateknologien, der Norge i dag er verdensledende.

Deep tech kjennetegnes ved at virksomhetene har sitt utspring i banebrytende vitenskap og ingeniørkunst, at de har lange FoU-sykluser på syv til 15 år før kommersialisering, og at de bygger på immaterielle rettigheter som er vanskelige å etterligne.

Vi ser samme mønster i havbruk. Norge begynte med oppdrett allerede på 70-tallet, og næringen hadde en pen vekst frem mot slutten av 80-tallet. Problemet var at fisken ble syk og at det ble brukt vanvittig mye antibiotika for å kurere sykdommer. Vaksinene som kom på 1990-tallet, reddet næringen, og la grunnlag for den enorme veksten som fulgte. Havnæringen er fremdeles tett forbundet med forskning og er en av de sektorene i Norge som er best til å kommersialisere ny forskning. Dette har også ført til fremvekst av en stor leverandørindustri rundt oppdrettsnæringen.

Norge trenger et sterkt Vestland

Norge er på mange måter ikke lenger et oljeland, men et oljefondsland. Vi forvalter mer enn vi innoverer. Fremover trenger vi nye næringer, og vi tror det er av avgjørende betydning for Norges velstand i fremtiden at disse næringene kan utvikles på Vestlandet.

Det er ikke bare av kjærlighet til Vestlandet, men fordi Norge trenger minst to attraktive innovasjonsøkosystemer.
Vestlandet har en sterkere tradisjon for kommersialisering av forskning enn Oslo. Skjer all innovasjon i Oslo, øker sjansen for gruppetenkning og for at Oslos svakheter blir nasjonens svakheter. Og har vi bare ett innovasjonsøkosystem av betydning, flytter talentene dit, hvilket gjør at boligpriser og skatteinntekter havner i ubalanse, og vi får sterk grad av maktkonsentrasjon som igjen hindrer innovasjon.

Kort fortalt: Norge blir ikke et like godt land å bo dersom avgjørende teknologiutvikling bare skjer i Oslo.

Utgangspunktet er godt

Første steg er å se på egne styrker. Vi kan trekke en linje til Bayern, som har flere likheter med Vestlandet. Som Bayern har landsdelen en sterk tradisjon for innovasjon i samspill mellom næringsliv og industri og sterke akademiske institusjoner. Vestlandet har også lignende problemer som Bayern hadde på begynnelsen av 2000-tallet, da alle ville ha fast jobb i BMW, Allianz og Siemens, universitetene ikke var opptatt av entreprenørskap, og det var Berlin – ikke München- som hadde den sterke, softwarebasert startup-scenen. Slik Oslo har det i dag.

Det begynte å endre seg da Susanne Klatten, hovedeier i BMW, sammen med det tekniske universitetet i München (TUM), etablerte UnternehmerTUM (næringsdrivende TUM). Klatten har over tid gått inn med 100 millioner euro, og organisasjonen har blitt en av de mest imponerende fabrikkene for forskningskommersialisering i Europa. Det skjedde fordi UnternehmerTUM ble en brobygger mellom det etablerte næringslivet og gründermiljøene, slik at knoppskytinger oppstod i skjæringspunktet mellom dem.

Forskjellen fra Bayern er at Vestlandet ikke har ett dominerende sentrum slik München er for Bayern. Her er både Stavanger, Bergen og Ålesund viktige. Vestlandet har dessuten kommet lenger enn Bayern var i 2002.

I Bergen begynner universitetet, Norges Handelshøyskole (NHH) og Høgskulen på Vestlandet (HVL) å forstå at entreprenørskap og knoppskyting er en del av samfunnsoppdraget. Vestlandets Innovasjonsselskap fungerer som et felles teknologioverføringskontor (TTO) for institusjonene, slik at de ikke konkurrerer seg selv til døde. Med finansiering fra Agenda Vestland ser vi nå spennende prosjekter som forskerprogrammet og etableringen av en ny entreprenørskapsskole ved HVL. Med litt flaks klarer også miljøet rundt Farvatn og Framdrift, og Startuplab, å bli en døråpner for gamle penger, slik at mer av den etablerte kapitalen sluses inn mot teknologiske vekstselskaper.

I Stavanger har startup-scenen også vokst raskt, med institusjoner som Innovation Docksom kobler startups og næringsliv. Byens store styrke, sammenlignet med Bergen, er at den har et større kapitalmarked. Stavanger er i mindre grad dominert av gamle penger, og de som tjente seg rike innen leverandørindustrien er i større grad villige til å gå inn som tidligfase investorer (såkalte engleinvestorer) i nye deep techs. I Ålesund er NTNU-miljøet en potensiell gullgruve for nye virksomheter.

Skal dette bli en vestlandsboom, må to ting på plass: Aktørene må få tilgang til nok kapital, og byene må oppfattes som ett felles sentrum, ikke som konkurrerende sentra. Kunsten er at de tre byene klarer å spille hverandre gode.

Hvordan spiller vi hverandre gode?

Da må vi sette byene og kunnskapsmiljøene i sentrum, ikke fylkesgrensene. En god start er å sørge for at alle vitenskapelige institusjoner på Vestlandet har samme regler for spinouts og samarbeid med næringslivet. Det vil si at det intellektuelle eierskapet overføres fra universitetet til startups på samme måte ved alle universitetene.

Et annet viktig poeng er at teknologioverføringskontorene til universitetene bør samarbeide nærmere, slik at det blir lettere for startups i Ålesund å få pilotkunder i Stavanger og vice versa. Samarbeidet er viktig for å hindre at institusjonene konkurrerer om kunder.

Så til det største problemet: Kapital. Anslagsvis 90 prosent av alle deep tech-startupene mislykkes i det som kalles Dødens dal, men i motsetning til vanlige startup-selskaper må de gjennom den dalen to ganger.

Den første runden i Dødens dal er fra oppdagelse til prototype: offentlige tilskudd er for begrensede og kommer for sent, mens private risikokapitalister krever tekniske bevis som ennå ikke er tilgjengelige i før-såkornsfasen og såkornsfasen.

Den andre kommer fra pilotprosjekt til kommersiell utrulling. Da trenger gjerne selskapene 50–200 millioner euro, men har ofte vokst forbi det risikokapitalfondene kan stille med, uten å ha den kommersielle dokumentasjonen som infrastrukturinvestorer og banker krever.

Fra tilskudd til investeringer

Kapitalproblemet kan etter vår mening i Norge raskest løses ved å sette inn offentlige midler på en fornuftig måte. Det er slik man realiserer privatkapital, fordi det på denne måten skapes en bredere dør inn til innovasjonsmiljøene. Det viktigste de tre fylkene kan gjøre, er å gå bort fra tilskudd og over til investeringer.

Vi foreslår at tilskuddene til næringsutvikling i Vestland, Rogaland og Møre og Romsdal kuttes med 50% og at pengene overføres til et fond som investerer i tidligfase-teknologi og i deep tech i Norge. Det bør føre til cirka 50 millioner i offentlige investeringer årlig.

Fondet bør være et evergreenfond, som reinvesterer gevinst, og i oppbyggingen av fondet bør man også søke investeringer fra stiftelser og privatpersoner, som gjør at fondsforvaltningen ikke blir et offer for politisk styring. Målet bør være at man når en fondsstørrelse på 500 millioner i løpet av 5 år.

Det kan bli det første steget på veien til å aktivere andre tidligfase investorer til å investere i startups fremfor eiendom, og gjøre hele Vestlandet til et større og mer relevant kapitalmarked. Et lokalt kapitalmarked med lovende startups er nettopp nøkkelen til å løse problemet med reell vekstkapital i den andre dalen.

Se ut, ikke over fjellet

Vestlandet har en egen kultur og en egen næringskultur. Mer industridrevet og mindre statseid enn på Østlandet. Høyskolene her, og i Trondheim, er mye mer på hugget for å skape nye produkter og tjenester enn hva eksempelvis Universitetet i Oslo er. Det betyr at vekst og kapital til vestlandsbedrifter ikke nødvendigvis må gå via Oslo, men gjennom økosystemer som ligner på våre og har samme problemer.

Se på den eksisterende symbiosen mellom Berlin og Stockholm, der svenske start-ups først drar til Berlin for å få et større marked og for større tilgang til kapital, før de setter kursen videre mot globale markeder. For Vestlandet vil kunsten på samme måte være å finne sine venner i utlandet for å bygge kapitalmarkedet og skalere - noe vi allerede gjør i flere av våre etablerte og modne næringer.

Dette er selve kjernen i hva som skal til for økt verdiskaping fra kunnskapsmiljøene på Vestlandet: Vi må utløse mer privat kapital, vi må få til bedre samhandling mellom institusjonene og byene i landsdelen, og vi må koble oss langt tettere på sterke teknologi- og vekstmiljøer i utlandet. Det burde være fullt mulig å få til.