Forholdet mellom næringslivet og kulturlivet er i krise

Sandra Lillebø er daglig leder på Skrivekunstakademiet i Bergen, fra Ålesund og spaltist i Vestlendingen.

De seneste årene har det gått en debatt om kunstnerstøtte og sløseri, drevet frem av den famøse Sløseriombudsmannen.

Bildet som dannes, er at norske kunstnere er vulgære, kunnskapsløse og late; en gruppe mennesker som håver inn millioner av statlige kroner på absurde påfunn ingen har behov for.

Sannheten kunne ikke vært lenger unna.

Da Venstres Abid Raja ble utnevnt til kulturminister i Solberg-regjeringen i 2020, hadde han fra før liten erfaring med kunstfeltet, og han ble forbløffet over det som møtte ham. I en kronikk i Morgenbladet skrev han om hvordan han selv som nyutdannet advokat hadde brukt sin første bonus på en Rolex, mens han i jobben som kulturminister møtte utøvere som konsekvent puttet alle pengene de tjente tilbake i virksomheten.

Seks år senere er det fremdeles virkeligheten. Mange kunstnere brenner faktisk sånn for jobben sin at de tar seg andre jobber for å finansiere den. Det vitner ikke først og fremst om mangel på økonomisk forståelse, men tvert imot om arbeidsomhet, nøysomhet og idealisme.

Nøyaktig de egenskapene næringslivstopper så ofte etterlyser hos arbeidstakerne.

Forholdet mellom næringslivet og kulturlivet er i krise, og det er på tide at vi snakker sammen, særlig her på Vestlandet. Bergen har tidligere hatt en sterk mesenkultur, men i skrivende stund er den tilsynelatende mindre enn i for eksempel Trøndelag. De siste årene har både Trondheim fått både et nytt, privat teater og et nytt, privat museum for samtidskunst.

Det er mye å si om billettprisene på Nye Hjorten, og man kan skrive langt om hvorvidt PoMo egentlig er en fornøyelsespark for voksne middelklassemennesker, men det er likevel ikke til å komme fra at Reitan-familiens satsning på Trondheim som kulturby gjør mer enn å stille dem selv i et flatterende lys.

En by eller en region uten større kulturinstitusjoner, står langt svakere både i innovasjonskappløpet og i knivingen om unge talenter.

Hva gjør for eksempel at Bergen svekker sin posisjon som litteraturby? Fremfor alt, fraværet av institusjoner. Antallet bergenske aviser og tidsskrifter som trenger kritikere, er mindre enn før, og det eneste store forlaget som har kontor i Bergen, Vigmostad og Bjørke, har flyttet størsteparten av virksomheten østover.

Det har enda større konsekvenser enn det kunne ha hatt, fordi også det offentlige her i vest har vært mindre frampå.

Mens Oslo har fått nytt hovedbibliotek som er både et vakkert signalbygg og et samlingssted for hele befolkningen, har Bergen offentlige bibliotek for lengst vokst ut av lokalene sine.

Det er helt urimelig å forvente at frilansere og små, kunstnerdrevne initiativer skal bøte på dette alene, særlig ikke når mangelen på institusjoner gjør at nettverket man som litteraturarbeider er så avhengig av, befinner seg på et helt annet sted.

Jeg har begynt å lure på om det er fordi kulturbudsjettene allerede er så små at kunst og kultur har kommet til å bli vurdert som en ren utgift. Film, musikk, litteratur – er ikke det egentlig en luksus som befinner seg så høyt oppe i behovspyramiden at det nesten ikke er noen grunn til å bry seg om det? Nei, sånn er det ikke. Kunst er forskning, en grunnforskning som i likhet med teknologi og ingeniørkunst (!) skaper den tenkningen og praksisen som til sammen utgjørsamfunnet vårt.

Og som med all annen forskning, er det kontraproduktivt å kreve at alt som kommer fra den kanten, skal ha en umiddelbar nytte.

Vi vet ikke hvilke teknologier som blir viktige før noen får sjansen til å utvikle dem. Vi vet ikke hvilken kunnskap som kan redde liv før noen har fått tid til å undersøke det og prøve det ut. Vi vet ikke hvilke ord vi trenger før noen har skrevet eller sagt dem, og vi vet ikke hvilke erkjennelser vi mangler før et teaterstykke eller en danseforestilling setter oss på tanken.

Vi vet ikke hva vi savner eller elsker før vi finner det i musikken.

Om man vil se med egne øyne hva som skjer i en by hvor næringslivet og kulturlivet lever i to adskilte verdener, er det bare å ta seg en tur til Ålesund.

Det som en gang var Norges vakreste bysentrum, framstår i dag som stadig tommere og dødere, med butikkvinduer som er tapetsert med gråpapir når de ikke er dekket av kinesiskproduserte plasttroll. Hvis man treffer noen i gatene, er det sannsynligvis en stor gruppe cruiseturister.

Sammen med en fullstendig uregulert kjøpesenterutbygging, har en like uregulert cruisetrafikk sørget for at det bortimot er umulig å skaffe seg et par sko i sentrum av byen (er det kjøleskapsmagneter du trenger, er derimot mulighetene urovekkende mange).

Det er overhodet ingen ved sine fulle fem som ville hevde at dette er en vellykket byutvikling, og det er interessant at den ikke-fungerende strategien stadig drives videre av en politisk ledelse som gjorde et kommunalt kunstprosjekt til én million kroner til sin hovedmotstander i valgkampen.

Og det er helt sikkert at hvis det hadde fantes kulturmennesker med reell makt i sunnmørsbyen, ville den sett ganske annerledes ut enn den gjør i dag.