Mathias Fischer er daglig leder i Initiativ Vest og redaktør for Vestlendingen.
Vestlandet finnes, og det er naturstridig. Vi blir skilt av høye fjell og dype fjorder. Selv om vi har sprengt ut tunneler, faller steinene ned både innendørs og utendørs. Selv om vi har bygget ferger, blir de stanset av vind og tekniske problemer. Vi har bygget broer, men ikke nok. Ikke finnes det en vestlandsk politisk enhet, og ikke finnes det en vestlandsk offentlighet. Likevel finnes Vestlandet.
Vestlandet finnes i kulturen, i lynnet og historien. Vestlandet finnes i næringslivet, i utfordringene vi deler og mulighetene vi har. Vestlandet finnes ikke minst i Norge.
Det er de færreste som har vestlendingen som sin første identitet; man er både sogning og nordmann og vestlending. I Bergen er jeg bergenser. Men jeg har jobbet i hovedstaden i fire ulike virksomheter, og ingen steder har jeg følt meg så mye som vestlending som i Oslo. Der finner vi tonen, vi som har krabbet oss over fjellet for å komme på jobb.
For i de nasjonale utfordringene vi står overfor, finnes det noe særeget med denne regionen.
Det regionale Norge
Selv om fylkesgrensene ikke alltid tilsier det, er Norge tydelig regionalt inndelt. Akkurat som det finnes et Vestlandet, finnes det Nord-Norge med sin kultur og sine utfordringer. Det finnes Sørlandet, med sine konstanter og konsonanter. Det finnes et Oslo.
Landsdelene har ikke bare ulike dialekter og humor, men også et ulikt næringsliv og ulike interesser. Det er ikke alle steder man bryr seg om rasfare, og det ser man på statsbudsjettet. Det er ikke alle steder man ser ferger.
Når nedgangen for alvor kommer innen olje og gass, vil det merkes i Stavanger, Haugesund, Stord, Bergen, Nordhordland, Florø og Sunnmøre før det merkes på statsfinansene. Å snakke om omstilling av norsk økonomi, er egentlig å snakke om omstilling av kysten og av Vestlandet.
Det understreker også hvor viktig denne landsdelen er. Ikke bare for inntektssiden på statsbudsjettet, ikke bare for sysselsetting av folk, men for verden. Verden trenger energi, mat, metaller og mineraler. Det er akkurat det vi driver med her. Det som gjør Norge til et rikt land, er det samme som gjør oss viktige for andre mennesker.
Vi har ikke tjent oss rike på å selge placebo og kommunikasjonsstrategier, men på å produsere de grunnleggende bestanddelene i ethvert samfunn: mat og energi.
En opplyst offentlig samtale
I noen år har jeg nå jobbet i tankesmien Initiativ Vest. Vår oppgave er å adressere det overnevnte. Omstillingen av Vestlandet, sentraliseringen av Norge og vår plass i Europa og verden. Alt med et grunnleggende mål om å samle og styrke Vestlandet som kraft i Norge. Ikke fordi vi er mer verdt enn andre, men fordi det er her omstillingen slår inn og det er her vi har naturgitte fortrinn til å lykkes i fremtiden.
De største utfordringene for å lykkes som en hel-vestlandsk tankesmie, er de samme utfordringene som vi er ment til å adressere. Store avstander gjør det vanskelig å samle. Mangelen på felles offentlighet gjør det vanskelig å styrke.
Målet vårt har aldri vært at en liten tankesmie skal være overalt. Målet er å styrke andre stemmer. Bidra med fakta, ideer og argumentasjon som styrker den offentlige samtalen.
Kanskje er jeg naiv, men jeg tror på disse grunnleggende ideene om en opplyst offentlig samtale. At vi kan bli enige om fakta, forstå hvor vi er uenige, både drøfte og krangle, og til slutt ende på et bedre sted enn vi var før vi snakket sammen. Ekkokamre er det motsatte.
Så i en tid der mange aktører som oss spiller på lag med algoritmene og bidrar til polariseringen, vil vi gjøre det motsatte. Bygge et fellesskap med rom for uenighet.
Jeg er ikke redd for å høre fra folk som er uenig med meg om veibygging eller vindkraft.
Jeg vil først og fremst ha en god offentlig samtale om hva slags infrastruktur vi trenger for fremtiden for at Vestlandet skal lykkes.
Vestlendingen
Avis, nettavis, publikasjon, medieprosjekt. Kall det hva du vil.
La meg først si hva Vestlendingen ikke skal være. Vi skal ikke være best på breaking news; hvis vi skulle rapportert om hvert ras som går på Vestlandet, ville vi ikke hatt tid til annet. Vi skal ikke masseprodusere saker for å maksimere klikk; foreløpig har vi ikke en eneste annonsør. Vi skal ikke provosere for å komme på Dagsnytt 18 eller Skal vi danse; så godt vi klarer, skal vi formidle fakta.
Vår ambisjon er å hver dag gi deg et nytt perspektiv. Gjennom en reportasje, et intervju, en kommentar eller en kronikk, så skal vi sette på dagsorden og skape en samtale om de viktigste sakene for landsdelen.
Dette året har vi jobbet hardt for å finne interessante stemmer og skarpe penner. I stedet for å bygge en liten redaksjon, utvikler vi en desentralisert modell der samfunnsdebattanter, spaltister og frilansjournalister gjør det mulig å faktisk se hele Vestlandet.
Det første vi gjør, er å publisere en reportasje fra journalist Atle Andersson og fotograf Tor Høvik om utviklingen innen datasentre på Vestlandet. Flere er bygget, andre er under utvikling. Slike saker er det flere av langs vestlandskysten, og mange steder blir det opphetede diskusjoner. Vi er i en situasjon der regionens naturressurser – som fornybar kraft, kjølig klima, store areal – gjør Vestlandet til et attraktivt sted for andre aktører å investere enorme summer. For å produsere noe av det som er mest etterspurt i verden nå, nemlig dataprosesseringskraft. Samtidig er det ikke unaturlig å spørre seg hvordan dette skal balanseres opp mot natur og andre aktører som ønsker kraft.
Den debatten ønsker vi velkommen i Vestlendingen.
I dag kan du også lese et essay fra forfatter Katrine Sele om Nils Vik, romanfiguren til Frode Grytten som snart kommer på scenen på Teater Vestland. Denne ur-vestlandske skyssmannen fra boken “Den dagen Nils Vik døde”, hva kan vi lære av ham?
Med oss som spaltist i Vestlendingen har vi Trond Birkedal, tidligere Frp-politiker og gjestekommentator i Stavanger Aftenblad, nå næringslivsleder i Stavanger. Han skriver i dag om hvordan lokale saker havner i skyggen av statsministerspørsmålet, selv når vi står overfor et lokalvalg.
Kollega i Initiativ Vest, fagsjef Kjetil Gillesvik, var denne uken på tur ned i tunnelen som skal gjøre det fergefritt mellom Stavanger og Haugesund. Om noen år står Rogfast ferdig, et av de største samferdselsprosjektene i norsk historie. Men hvordan kan vi høste nytten av det?
Vi har flere gode planer og saker på gang. Vi skal prøve oss frem. Vi skal gjøre vårt beste, og vi skal gjøre feil. Vestlendingen er et ideelt prosjekt, en dugnad, et ønske om å snakke bedre sammen om de viktige sakene. Hvis du deler den drømmen om Vestlandet, så setter vi stor pris på at du leser, støtter og hjelper Vestlendingen.
Takk – og god lesning og lytting!
Slik kan du støtte Vestlendingen: Bli støttespiller.