Et hallo! Fra byen i periferien

Mathias Fischer er daglig leder i Initiativ Vest og redaktør for Vestlendingen.

De som ønsker å forstå Norge, bør forstå begrepet sentrum/periferi.

Det er et sentralt konsept for mange historikere, sosiologer og statsvitere for å forstå utviklingen av staten og nasjonen Norge. Det er en veldig nyttig prisme å se samfunnet gjennom for å forstå dagens politiske landskap, blant annet for politiske kommentatorer. Dessverre sitter det mange i sentrum som forenkler og fordummer begrepet.

Som Frithjof Jacobsen. I en kommentar skrev han nylig:

“Dieselbrølet kunne altså utløst en grunnleggende debatt om den viktige politiske skillelinjen offentlig/privat, men dette drukner i den evige sentrum/periferi-debatten. En skinndebatt som er det nærmeste vi kommer tåpelig identitetspolitikk i Norge. Der det å bo i en by skal innebære at du har en skjult agenda om å avfolke resten av Norge.”

Og “den evige kampen for å presse alle politiske debatter inn i denne trangsynte trakten, kveler politiske debatter og veivalg som er langt viktigere”.

Han beskriver altså offentlig/privat som en viktig politisk skillelinje, mens sentrum/periferi er en skinndebatt, identitetspolitikk og en slags konspirasjonsteori.

NRKs programleder Bjørn Myklebust sa det slik i en sending om kortbanenettet i Nord-Norge: “By mot land, eller sentrum/periferi som det heter på fint”.

Sentrum/periferi er et akademisk begrep, utviklet av sosiologen og statsviteren Stein Rokkan. Det må forstås blant annet som en akse for å beskrive reelle politiske skillelinjer, akkurat som venstre/høyre, vekst/vern eller nasjonal/global.

Rokkan beskrev hvordan geografiske skillelinjer satte sitt preg på den politiske utviklingen av Norge. Det har de gjort på ulike måter i ulike faser, mest tydelig i konfliktlinjen mellom embetsmannsstaten (sentrum) og partiet Venstre (periferien).

Allerede i den perioden kan man se at periferi ikke er ensbetydende med bønder. En del av Venstre-bevegelsen var også urbane outsidere i byer som Bergen. Det gjelder også i mange saker i dag.

Hvis du forstår sentrum som det geografisk sentrerte maktapparatet og den tilhørende boblen i hovedstadsområdet, finner du mange verdimessige og politiske holdninger som vil møte motstand også i norske storbyer rundt om i landet.

Sentrum/periferi vil likevel ofte være sammenfallende med by/land. Det man likevel bør skille mellom, er det som er økonomisk interessekonflikt og det som i større grad er verdimessige og ideologiske uenigheter.

Dieselopprøret har en klar distriktsdimensjon og er en økonomisk interessekonflikt. Høyere dieselpriser rammer gjennomsnittsinnbyggeren i en typisk distriktskommune mer enn den typiske byborgeren. Andelen eksospotter er større, avstandene lengre og kollektivtilbudet så godt som ikke-eksisterende.

Selv om det har en økonomisk dimensjon, ligger det noe mer bak her. Det er Jacobsen innom når han kaller det identitetspolitikk, men er det en skinndebatt? Identitetene er her knyttet til reelle verdimessige, ideologiske og politiske uenigheter.

I sentrum utvikler det seg identiteter, dogmer og prinsipper som skaper en vi/dem-konflikt, men de oppleves annerledes når du er på maktens side. Det finnes noen klare forestillinger om hva som er rett og galt, på tvers av partigrenser og i lederartikler på tvers av politisk farge. Krisepakker og avgiftslettelser for distriktsnorge er en samfunnsøkonomisk uting, en populistisk omfavnelse av distriktsnorge eller et prinsippløst hvitt flagg i møte med velgere som tar feil.

I periferien finnes det andre identiteter, og de er ikke rotfestet i en tro på NOU-enes ukrenkelighet eller Finansdepartementets ufeilbarlighet. De politiske grunnholdningene som samler periferien, knytter seg i større grad til lokalt selvstyre, lokale tilpasninger og utvikling av hele landet. Dette blir selvsagte mål, ikke underordnede hensyn.

Ikke minst: lokal råderett og gevinst av egne ressurser og egen aktivitet. Her ser man hvordan saker som vindkraft og datasentre mobiliserer på tvers av høyre/venstre-aksen, og man kan føre linjen videre til dieselopprøret: der innbyggere og næringsliv i distriktskommuner bærer kostnaden ved nasjonale klima- og provenyhensyn.

Når Jacobsen hevder at hans meningsmotstandere driver med identitetspolitikk, er det derfor fristende å dra parallellen til de siste årenes kulturkrig mellom liberale og konservative. Begge mener at den andre siden driver med identitetspolitikk, mens de selv bare står på det som er rett.

Sentrum/periferi-aksen har ikke en konstant politisk dimensjon; det er derfor det er en egen akse. Den opprinnelige konflikten mellom Venstre og Høyre var mellom lavkirkelige, bønder og næringsdrivende på ene siden og embetsmannsstaten og Kristiania-eliten på den andre. Det førte til at Venstre tok makten og inntok sentrum. Da arbeiderbevegelsen vant frem, var det verken embetsmannsstaten eller venstrestaten som var sentrum, men etter hvert en Ap- og byråkratelite i hovedstaden. Da sentrum, med både Næringslivs-Høyre og Brundtland-Ap, ville ta Norge inn i EU, var det periferien som sa nei.

Man kan lure på om Jacobsen mener at disse sakene også var identitetspolitiske skinndebatter.

Det som er konstant, er ikke en politisk holdning, men at makten samles også geografisk, tar makt, mens en annen geografisk gruppe blir underordnet den makten. Som historien viser oss, er ikke periferien maktesløs; den kan organisere seg, utgjøre en samlet motmakt, vinne valg og bli til makten.

Det er lettest å få øye på skillelinjen når den har en veldig klar og eksplisitt distriktsdimensjon, som da Senterpartiet gjorde brakvalg under Erna Solbergs regjeringstid.

Men jeg vil hoppe til 2013, da Solberg og borgerlig side vant valget etter åtte år med rødgrønt styre. At holdningsendringer langs høyre/venstre-aksen preget valget, er klart. Men jeg mener at det først er ved å analysere det med sentrum/periferi at man virkelig kan forstå det skiftet som skjedde.

Gjennomgangstonen fra alle de fire partiene var ulike varianter av “folk foran system”. Høyre skulle levere nye ideer og bedre løsninger.

Den gangen var VGs kommentator Frithjof Jacobsen blant de beste til å forstå og beskrive Solbergs suksess. I boken “Prosjekt statsminister” beskrev han godt hvordan Solberg reiste langs kysten og kommuniserte godt til den velgergruppen, og langt bedre enn Jens Stoltenberg gjorde.

Den rødgrønne regjeringen fremsto som systemforsvarere med behov for utskiftning. Borgerlig side fremsto som et nødvendig friskt pust.

Det er også verdt å merke seg at Høyres to gode perioder etter krigen, under Willoch og Solberg, begge kom da partiet fremsto som outsidere mot Ap-staten.

Og nå, hva har skjedd med Høyre? Jo, de har absolutt et problem i distriktene, som jeg var innom i kommentaren “Kan Høyre sprekke?”

Men hvis Høyres strateger tenker som Frithjof Jacobsen, og avfeier sentrum/periferi som en identitetspolitisk skinndebatt fra konspirasjonsteoretikere i distriktene, mens venstre/høyre-aksen er den viktige – da risikerer de å gjøre store feil.

Et rent distriktsproblem kan de forsøke å løse med å sende Ola Svenneby ut i Felleskjøpet-dress. Problemet er, tror jeg, dypere enn som så. De har et sentrum/periferi-problem mer enn de har et distriktsproblem.

I dag kan man identifisere en politisk akse som går mellom systemtro og løsningsorientert.

På den ene siden har du hovedstadens ulike dogmer: ordnede budsjettprosesser, troskap til samfunnsøkonomisk teori, EØS-avtalens ukrenkelighet.

På den andre siden har du gruppene som ikke aksepterer at alle disse tilsynelatende apolitiske prinsippene skal stanse politikerne i å løse problemene folk har eller ser.

Rødt, Senterpartiet og Fremskrittspartiet målbærer den sistnevnte holdningen, på ulike måter. Høyre plasserer seg, helt bevisst, på motsatt side.

Denne aksen har en geografisk dimensjon, der hovedstaden – sentrum – er sterkere knyttet til den systemtro tilnærmingen.

Det er lenge siden Erna Solberg reiste langs kysten og lovet å røske opp i Ap-staten. Etter åtte år med regjeringsmakt ble Høyre til systemet.

Mitt inntrykk er at når sentrale Høyre-folk lengter tilbake til Solberg-æraen, lengter de ikke til valgkampen som ga dem makten. De lengter tilbake til da det var de som var systemet, helheten og de ansvarlige. De lengter tilbake til tiden da de hadde makt.