Næringsrådet velger side uten å vite hva de velger bort

Artikkelen er skrevet av

Ann-Katrin Grotle, Iselin T. Vildmyren, Ingrid L. Djupegot, Despoina Theofylaktopoulou, Bodil Bjørndal, Gro Jordalen, Even Bjoarvik, Terese B. Henriksen, Bodil E. Ravneberg og Hege R. Eriksen

Vi skriver dette som forskere og undervisere i folkehelsearbeid ved HVL.

Bergen Næringsråd, ved Monica Mæland og Sverre Simen Hov, har gått inn i debatten om studieplasser ved Høgskulen på Vestlandet (HVL). De skriver at helse er en vekstnæring for Vestlandet, og at HVL sitter med nøkkelen.

Det er vi enige i, men innlegget deres bygger på et for smalt bilde av fremtidige behov og de tar side i en sak der de ikke ser hele fagfeltet.

Mæland og Hov skriver at det er overraskende at diskusjonen så ofte reduseres til en intern debatt om fordeling mellom fakulteter, likevel tar de selv tydelig side for at studieplasser og finansiering skal flyttes til Fakultet for helse- og sosialvitenskap. De skriver videre at dette ikke bare handler om å utdanne flere sykepleiere, men at helseutdanningene utdanner innovatører og entreprenører. Det er riktig, men de nevner ikke én helseutdanning utenfor Fakultet for helse- og sosialvitenskap.

Bachelor i folkehelsearbeid med vekt på kosthold og fysisk aktivitet ligger ved Fakultet for lærerutdanning, kultur og idrett, som rektor foreslår å flytte flere hundre studieplasser fra.

Når Næringsrådet heier på denne omfordelingen, heier de også på å svekke det fakultetet som huser en av utdanningene som passer best til ambisjonene Næringsrådet selv beskriver.

Utdanningen vi tilbyr innen folkehelsearbeid vektlegger solid kunnskap om fysisk aktivitet, kosthold, by- og samfunnsplanlegging samt forebyggende og helsefremmende metodikk. Kandidatene kan planlegge og gjennomføre trenings- og kostholdstiltak for alle aldersgrupper, veilede og motivere til endring, bidra i kommunalt og fylkeskommunalt planleggingsarbeid og evaluere om tiltakene virker. Disse studentene får en kompetanse klinisk utdannet personell sjelden har, fordi de som folkehelsearbeidere primært er utdannet til å arbeide med forebygging og møter menneskene før de blir pasienter.

Entreprenørene de leter etter, finnes allerede

Entreprenørskap er også en viktig del av denne utdanningen. Alle studentene starter egne studentbedrifter, og noen blir gründere. De utvikler helsefremmende og forebyggende tjenester innen fysisk aktivitet og kosthold. Dette er verdiskapingen Næringsrådet etterlyser, og som samfunnet vårt trenger.

En regional helsesatsing som hovedsakelig vektlegger behandling, neglisjerer mulighetene som ligger i det viktige forebyggende og helsefremmende arbeidet.

Det virkelig langsiktige forebyggende arbeidet skjer på skolen og i barnehagen. Vi trenger derfor også lærere og fagfolk som kan bidra til folkehelse og livsmestring for barn og unge, og som kan støtte entreprenørskap og nytenkning i skolen.

Forebygging lønner seg

Et usunt kosthold og lite fysisk aktivitet er blant de aller største truslene mot folkehelsen både globalt og i Norge. Likevel oppfyller bare ca. halvparten av voksne i Norge anbefalingene for fysisk aktivitet. Hvis bare 200 eldre over 60 år går fra å være inaktive til å være fysisk aktive, vil dette, ifølge Helsedirektoratets kalkulator for samfunnsøkonomiske kostnader av fysisk inaktivitet, redusere helsetjenestekostnadene med 14 millioner kroner per år og redusere sykdomsbyrden med en økonomisk verdi på omtrent 128 millioner kroner per år.

Bergen kommune la i fjor ned flere treningstilbud ved Frisklivssentralen. Når forebyggende og helsefremmende tilbud forsvinner, forsvinner ikke behovet. Hvis ikke nye aktører tar oppgavene, flyttes utfordringen over til behandlingsapparatet. Der er kapasiteten begrenset og regningen alltid høyere.

Bedre oppgavedeling

Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre har pekt på at sykepleiere og helsefagarbeidere i dag bruker tid på oppgaver som ikke krever helsefagutdanning. Et av tiltakene i Helsepersonellplan 2040 er bedre oppgavedeling, og å bruke helsepersonell til de oppgavene de er utdannet for. Det er klokt. Men prinsippet gjelder begge veier. Helsefremmende og forebyggende arbeid krever ikke klinisk utdanning. Det krever folkehelsefaglig utdanning. Klinisk utdannet personell kan bruke sin kompetanse der den er helt nødvendig, og folkehelsearbeideren kan gjøre oppgaversom krever kompetanse i helsefremming, forebygging og folkehelsearbeid. Når HVL skal dimensjonere etter samfunnets behov, er det derfor essensielt at forebygging og helsefremming regnes med som en del av helsesatsingen.

Næringsrådet har rett i at HVL sitter med nøkkelen til Vestlandets helsesatsing. Nøkkelen må brukes på hele bredden av kompetanse innen helse, og inkludere både de som kan behandle og de som kan fremme helse og forebygge sykdom.

Vi har utdanningen. Vi har studentene. Nå må vi få bygge dette videre uten at Næringsrådet velger side og fakultet.