Loading
Jeg leser statsbudsjettet på jakt etter noen som tenker langsiktig, skriver Mathias Fischer.
Mathias Fischer er daglig leder av Initiativ Vest og redaktør for Vestlendingen.
Av og til tenker jeg på TV-serien «The Office». I seriens aller siste episode sier karakteren Andy Bernhard: «Jeg skulle ønske det var en måte å vite at du er i gode gamle dager før du har forlatt dem.»
Dette er en kommentar om statsbudsjettet for 2027 – og om gode, gamle dager.
Vi visste jo egentlig hvor godt vi hadde det, fordi vi sa det alltid når vi klaget: at det går an, i verdens rikeste land! Når jeg tenker på det, så kan kanskje gode, gamle dager tidfestes til perioden der radioprogrammet «Verdens rikeste land» var på luften, nemlig fra 2012 til 2017.
Oljepengene rant inn i statsbudsjettet. Så godt hadde vi det at det var Frp-sjefen Siv Jensen som så seg nødt til å senke handlingsregelen fra fire til tre prosent i 2017.
Vi visste vi hadde det godt, fordi vi produserte perspektivmeldinger på løpende bånd, som alle sa at festen snart tar slutt. Vi så katastrofefilmen «Bølgen» og tenkte den handlet om eldrebølgen.
Ja, de sa det, alle sammen. Utgiftene til trygd og helse kommer til å øke. Handlingsrommet blir mindre.
Så var det kanskje også Siv Jensen som skjønte det best av alle, siden hun i alle fall brukte penger mens vi hadde dem. Men brukte hun dem riktig?
Nå er eldrebølgen – folketrygdbølgen – her.
De største økningene i statsbudsjettet skjer helt av seg selv. De samlede trygdeutgiftene øker med 44 milliarder neste år. Det er syv ganger så mye som den enorme lettelsen i inntektsskatten.
Utgiftene til uføretrygd, sykelønn og arbeidsavklaringspenger alene tilsvarer halvparten av oljepengebruken.
Det er store tall, men ikke så store at vi ikke fortsatt kunne vært i gamle dager. Hvis det ikke var for at Vladimir Putin kaster lange skygger over norsk politikk.
Mens trygdeøkningen var forutsett, hadde ingen planlagt for pandemiens ettervirkninger, Russlands invasjon av Ukraina, energikrisen i Europa eller Trumps krig mot Iran.
Vi bidrar med 85 milliarder kroner til Ukraina. , ikke medregnet Ukraina-støtten, er på 123 milliarder. Og i tillegg: En endret verdensøkonomi har fått det meste av den politiske debatten til å handle om folks lommebok.
Alle partiene kappes om å finne tiltak for velgernes hverdagsøkonomi. Fossilbilistene skal få avgiftskutt, kollektivreisende skal få billigere månedskort. Noen skal kaste penger etter småbarnsfamilier. Alle skal få Norgespris. Alle skal få skattelette.
At politikerne må (eller «må») løse hverdagsøkonomiproblemene til folk, er den tredje faktoren som strammer inn handlingsrommet.
Så kan man si, med rette: Handlingsrommet er det som gjør at vi har råd til å støtte Ukraina, styrke forsvaret og subsidiere energibruk. Sånn sett er handlingsrommet fremdeles enormt i verdens rikeste land.
Ja. Absolutt. For all del.
Men det som har endret seg fra gode, gamle dager, er perspektivet og investeringsviljen. Det er få lange linjer å spore.
I gode, gamle dager var handlingsrommet større. Ikke minst fordi krisene spilte på lag med politikere med kredittkort uten begrensninger. Finanskrisen i 2008, oljeprisfallet i 2015 og pandemien i 2020 ga rom for å svi av penger.
I denne perioden kom det reelle løft på flere områder, som samferdsel og høyere utdanning. Og forsøk på skattelettelser som skulle få opp veksten.
Men noen burde minnet politikerne på at de levde i gode, gamle dager.
Kanskje ville de da ha prioritert annerledes.
Man bruker gjerne ordet «investering» om alt som handler om å bygge nytt, men en investering skal helst gi avkastning. Man må ikke bare bygge, men investere i det som på lang sikt styrker vekst- og omstillingsevnen i økonomien.
Mens veiene blir ferdigbygde, har veksten i offentlige utgifter en tendens til å bite seg fast.
Norsk økonomi står overfor en stor omstilling. Olje- og gassaktiviteten skal kraftig ned. Viktige næringer er ekstremt konkurranseutsatt internasjonalt. Uten ny kraft forsvinner et av våre viktigste komparative fortrinn.
Mye vil endre seg de neste tiårene.
Det vil kreve bedre infrastruktur, mer kraft, mer kapital til å investere, flere folk og mer riktig kompetanse. Investeringer i dag.
I den grad man ser spor av dette i budsjettet, er de små.
Stoltenbergs dreining av Aps skattepolitikk er politisk betydelig, selv om den substansielt er liten. Gjennom skattekommisjonen legger han til rette for at partiet kan redusere formuesskatten, antakelig fordi de forstår at kritikerne og utflytterne har hatt et poeng. Nå reduserer de inntektsskatten for alle, ikke bare vanlige folk med inntekter under 750 000 kr. Dette kan være et tegn på at Ap vil ha skattereduksjoner for å bedre vekstevnen, men resultatet blir smått.
Budsjettet til forsknings- og høyere utdanningsminister Eileen Fugelsnes har også . Det er en faktisk politisk satsing på teknologi og realfag, i form av studieplasser og den nye Realfagshøyden i Bergen. Men samlet er bevilgningene på feltet bare så vidt over prisstigningen.
Årets minst interessante budsjett er det samferdselsministeren som har. Pressemeldingen hennes har en nøktern overskrift: «Framleis høge ambisjonar for samferdsel». Det betyr å fortsette som før, uten økte investeringer.
Som investeringene for øvrig.
Interessant nok er det på virkemidler for omstillingen i industrien at regjeringen finner rom for å kutte. De avvikler miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge, kutter i bevilgningene til Enova og setter tildelingene i Grønn plattform på pause.
En gutt som begynte på skolen denne høsten, er ferdig utdannet og klar for arbeidslivet om 20 år. Er norsk skole fremdeles under OECD-snittet på Pisa-undersøkelsen? Om 20 år vil det for første gang være flere dødsfall enn fødsler i Norge, . I 2050 har andelen over 80 år doblet seg til ti prosent av befolkningen.
Samtidig vil olje- og gassproduksjonen ha falt kraftig og være på vei nedover.
Hvilket Norge vil denne gutten møte? Et med et levende næringsliv, skaperkraft, en høyt utdannet befolkning, tiltrekningskraft på utenlandsk kompetanse og kapital? Eller et land som tapper av oljefondet for å ta vare på en stadig eldre befolkning?
Det kan føles som om det er lenge til 2050.
Men investeringer tar tid. Den nevnte Realfagshøyden vil være ferdigstilt i 2040, vei- og jernbaneprosjektet Arna-Stanghelle omtrent samtidig. Man fikser ikke skoleresultatene på ett statsbudsjett. Da er det dyrt å vente.
Må de gode, gamle dagene være over nå? Oljefondet er enormt. Hvis det ikke var frykten for å legge press på renten, kunne politikerne fint brukt mange flere milliarder. De kunne brukt pengene på investeringer i vekst og omstilling. Men kjenner jeg dem rett, ville de havnet et annet sted.
